Lyst til å dele dine erfaringer om psykisk helsevern med tjenesteutøvere i Bergen?

Mental Helse Ungdom og Rådet for psykisk helse arrangerer dialogmøte med ungdom i Bergen tirsdag den 17. april fra 10:00 til 14:00.

Hvis du er mellom 15 og 30 år, og har erfaring som bruker av tjenester relatert til psykisk helsevern rettet mot barn og ungdom, så er det flott om du også vil stille opp og dele dine erfaringer! Alt fra erfaring fra enkeltstående samtaler med lege eller skolehelsetjenesten, til langvarig behandling og innleggelser er av interesse.

Mental Helse Ungdom og Rådet for psykisk helse ønsker å få frem unges egen opplevelse av og syn på tjenestetilbudet til unge med psykiske vansker. Et sammenhengende hjelpeapparat er viktig for at bedringsprosessen til barn og unge skal være optimal. På møtet vil vi sette ungdom og psykisk helse på dagsordenen ved å samle representanter fra tjenesteapparatet som jobber med barn og unge og ungdommen selv rundt samme bord. Dette skal være et forum for refleksjon og dialog basert på både fag- og erfaringskompetanse om de utfordringene ungdom som sliter psykisk møter i sin hverdag. I løpet av dagen vil det være inspirerende innlegg, samt dialog og samtaler.

Hvis du er mellom 15 og 30 år, har mulighet og lyst til å stille opp i Bergen sentrum den 17. april fra 10:00 til 14:00, og har lyst til å dele dine erfaringer for å hjelpe tjenestene til å bli bedre, så er det bare å ta kontakt med meg. Helst innen mandag 16. april. Klikk her for kontaktinfo.

Både arrangementet og maten som følger med er gratis.

flattr this!

Posted in Psykisk helse, Sosialpolitikk | Tagged , , | Leave a comment

Kan vi ikke heller snakke om NAV tiltak som virker?

Erna Solberg vil kreve mer av trygdede, skriver bt.no. Som ventet raser debatten etter et slikt utspill, sannsynligvis godt hjulpet av at det er påskeferie, og billige politiske poeng flyr både den ene og andre veien.

Bakgrunnen for saken er tydeligvis allerede glemt: Lavterskeltilbud, tidlige tiltak og krav om aktivitet for sosialhjelpsmottakere ser ut til å ha ført til færre på sosialhjelp i Åmli kommune i Aust-Agder.

Ut fra dette har Solberg tydeligvis trukket følgende konklusjoner:

  • NAV bør kreve at du takker ja til en tilbudt jobb, uansett hva slags jobb du er tilbudt, og bør kreve at du flytter for å ta jobben.
  • Sosialhjelpsmottakere som ikke følger NAV sine krav til jobb eller annen aktivitet, bør ikke gis mer enn 70 kroner dagen å leve på.

Jeg vil ikke bruke mye tid på idiotien i Solbergs utspill… sånn bortsett fra at sosialhjelpsmottakere som prøver å få sosialhjelp selv om de er i stand til å få arbeid ikke har krav på sosialhjelp i det hele tatt, og enten blir nektet hjelp i det hele tatt eller havner på andre ordninger, slik det er i dag. Solberg aner altså ikke hva hun snakker om. Så det så.

Nei, jeg vil heller snakke om hva det er de gjorde i Åmli og som tydeligvis har virket.

Oppfølging

Åmli kommune hadde en arbeidsgruppe som jobbet direkte med sosialhjelpsmottakerne. Arbeidsleder kunne til og med finne på å komme på besøk til brukerne og hente dem om morgenen.

Ellers i landet er oppsøkende virksomhet rettet direkte mot brukeren så godt som fraværende. På den annen side kreves det at arbeidsgivere som har langtidssykemeldte tar kontakt med den som er sykemeldt, prater med ham/henne og gjerne hører hvordan det går. Hvorfor? Fordi vi vet at det virker å vise aktiv interesse. Gjør noen i NAV det? Nei.

Tidlige tiltak og lavterskeltilbud

Kommunen hadde lavterskeltilbud med god tilgang på praksisplasser tilgjengelig i kommunen, og kunne ut fra individuelle vurderinger om evner og behov gi brukeren tilbud om aktivitet allerede i første møte.

For dem som ikke har særlig kjennskap til NAV, vil jeg tro at man går ut fra at det er det NAV gjør. Det er jo det naturlige å gjøre, ikke sant? Det er jo klart at dersom hensikten med NAV er å sørge for at flest mulig kommer ut i arbeid, så bør man ikke sende dem som ønsker å jobbe hjem for å vente i ukes og månedsvis på utredninger og vedtak før de kanskje tilbys aktivitet. Det har seg imidlertid sånn at NAV generelt fungerer etter det prinsippet at du ikke skal tilbys noe som helst før det er ettertrykkelig bevist at du har krav på det. Selv ikke hvis det vil kunne få deg raskt ut i arbeid. Hadde det ikke vært på den måten, kan jeg love at det hadde blitt skreket opp om urettferdighet og at late folk som ikke “gidder” får puter sydd under armene.

Men altså: Det har seg slik at det fungerer å sette i gang med aktivitet og tiltak tidlig. Gjerne i forkant av grundige utredninger og saksgang som fører frem til vedtak. Det fungerer med tidlige tiltak mot dyslektikere i skolen, selv om det ikke er påvist at eleven har dysleksi. Tidlige tiltak i skolen fungerer faktisk uavhengig av hva slags sosialt, psykisk, eller faglig problem en elev har. Det fungerer med tilbud om aktivitet og møteplasser innen psykisk helsevern, selv om det ikke er entydig avklart hva brukeren egentlig lider av. Det skulle bare mangle at det fungerer å gi en som ønsker å arbeide noe å gjøre.

Mange skoler igangsetter desverre ingenting før en diagnose og vedtak om ekstra ressurser for eleven foreligger. Lavterskeltilbud innen psykisk helsevern er lite populære på kommunenes budsjettmøter, og aktivitet etter første møte strider direkte mot måten NAV er bygget opp på. Det hører med til saken at arbeidsgruppen i Åmli nå er oppløst.

Krav til brukeren

I Åmli krevde NAV at alle som mottok sosialhjelp registrerte seg som arbeidssøkere og deltok i aktivitet. Dette burde ikke være særlig kontroversielt. Brukere som ikke klarer eller orker dette, skal uansett ikke motta sosialhjelp. De har krav på andre ordninger med langt høyere satser.

Konklusjon

Tidlige tiltak, aktivitet, en oppsøkende og aktiv holdning til brukerne og det å stille visse krav virker. Det virker i skolen. Det virker i psykisk helsevern. Det virker i annet helsearbeid. Det virker i kriminalomsorgen. Det virker i rusomsorgen. Det virker på arbeidsplassen. Det virker i NAV. Er ikke det allmenkunnskap?

Det betyr ikke at NAV må bli “strengere”. Det betyr at man må bort fra tanken om at ingen hjelp tilbys før et behov er dokumentert, vedtak er fattet og tiltak er bestilt hos forvaltningen.

Det hadde vært fint om noen kunne komme med gode eksempler på hva som virker uten at man strekker konklusjonene slik at det tjener politiske poeng som passer inn i den ene eller andre politiske leirens ideologi. Kan vi ikke heller snakke litt om hva som er dokumentert at virker, og hvordan vi kan ta dette i bruk?

flattr this!

Posted in NAV, Sosialpolitikk | Tagged , | Leave a comment

Påskekrimmen del 4: Første påskedag

Påskekrimmen

Tiden er kommer for å skille sannhet fra løgn, forbrytere fra uskyldige og arvinger fra arveløse. Det er første påskedag, og Påskekrimmen går mot sin nervepirrende avslutning!

Elasmotherium forlag i samarbeid med Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt presenterer: Påskekrimmen del 4!

flattr this!

Posted in Diverse | Tagged , , | Leave a comment

Påskekrimmen del 3: Påskeaften

Påskekrimmen

Hva var det mystiske skriket Hans hørte? Er det gjester på hytta som selskapet ikke vet om? Blir påskelammet en suksess? Og hva med aperitifen?

Gå ikke glipp av tredje og nest siste episode av denne thrilleren!

Elasmotherium forlag i samarbeid med Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt presenterer: Påskekrimmen del 3!

flattr this!

Posted in Diverse | Tagged , , | Leave a comment

Påskekrimmen del 2: Langfredag

Hva er i det mystiske påskeegget? Hvor mange Sobril har Einar tatt? Er det sant at familiens hytte er hjemsøkt? Og hvem er egentlig anholdt?

Følg med i denne thrilleren av en påskekrim!

Elasmotherium forlag i samarbeid med Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt presenterer: Påskekrimmen del 2!

flattr this!

Posted in Diverse | Tagged , , | Leave a comment

Påskekrim!


Som skribent er det vel umulig å komme utenom krimsjangeren nå i påsken. Jeg har ikke skrevet noe selv, men mine gode venner Tone Wasbak Melbye og Øystein Alsaker skrev for rundt ti år siden et påskedrama. Det har gått gjetord om dette manuset, og da det plutselig dukket opp under et heller besynderlig sjøslag, ble det straks klart at her måtte man gjøre noe med en gang, før NRKs radioteater slo sine klør i det.

Her er det altså. Elasmotherium forlag i samarbeid med Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt:

Påskekrimmen; Et drama i fire akter.

Følg med hver dag for en ny akt. Avsløringen kommer påskeaften. Følg med, og post gjerne deres mistanker i kommentarfeltet. Treffer du spikeren på hodet, kan du bli med i trekningen om effekter fra innspillingen.

flattr this!

Posted in Diverse | Tagged , | Leave a comment

Arbeitsabklahrung macht frei!

Erna Solberg langet ut mot NAV i Aftenposten i går, noe som minnet meg på at det er på høy tid å raljere over NAVs relativt nye ordning med arbeidsavklaringspenger.

Jeg kommer til å smøre tykt med svart pensel her. Så før du begynner å lese: Husk at arbeidsavklaringspenger er en ordning som fungerer for ganske mange. Mange går fra arbeidsavklaring til utdanning eller arbeid, selv om jeg ikke vet om dette er en større andel enn dem som gjorde det under de tidligere ordningene. Noen av tankene som ligger til grunn for ordningen er også ideer som jeg er enig i. Jeg kommer imidlertid til å videreformidle noen av erfaringene til dem som ordningen med arbeidsavklaringspenger ikke fungerer så bra for, og som er tydelige eksempler på NAVs forbedringspotensial.

Arbeidsavklaringspenger ble innført i mars 2010, og erstattet da de tidligere ordningene med attføringpenger, rehabilitering og tidsbegrenset uførestønad. På denne måten var det meningen å forenkle byråkratiet rundt midlertidige ytelser, slik at ansatte i NAV ikke skulle behøve å gå seg vill i sin egen jungel av midlertidige pensjonsordninger. Regelverket ble dermed forenklet, løsningene ble mer fleksible og tilpasningsdyktige, og ansatte i NAV skulle få mulighet til å bruke mer tid på å følge opp brukere, og mindre tid på byråkrati.

Samtidig skulle en aldri så liten torn i velferdsstatens øye fjernes: Det finnes ikke lenger noen midlertidig trygdeytelse som ekskluderer deg fra å aktivt prøve å komme deg ut i – eller tilbake til – arbeid. Tidligere kunne en midlertidig ufør miste retten til trygd fullstendig dersom han eller hun arbeidet for mye. Nå må i stedet alle som mottar midlertidige stønader sende inn meldekort hver 14 dag, og stønaden avkortes dynamisk i forhold til hvor mye brukeren har mulighet til å arbeide.

Kjempeide. Regjeringen hadde ingen problemer med å få forslaget vedtatt i Stortinget. LO jublet. NHH jublet. Det skulle ikke forundre meg om mange NAV-ansatte også jublet. De eneste som virkelig var kritisk allerede i høringsrundene, var Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), altså en av de største paraplyorganisasjonene for dem som mottar ytelser fra NAV.

På velferdssiden er det dem som tidligere har mottatt tidsbegrenset uførestønad som rammes hardest. For det første hadde de som var tidsbegrenset uføre mulighet til å motta andre ytelser i tillegg, som for eksempel private pensjonsordninger. Da ordningen med arbeidsavklaringspenger ble innført, forsvant denne muligheten. De var ikke “uføre” lenger, det skulle “avklares om de kunne arbeide”. Mange brukere mistet dermed betydelige ekstraytelser som de hadde mottatt tidligere den 1. mars 2010. I tilleg må de nå sende meldekort hver 14. dag, og de kan ikke forlate Norge så lenge de mottar arbeidsavklaringspenger med mindre de søker om utenlandsopphold for å motta behandling eller delta på arbeidsrettede tiltak. Søknader om korte turer utenlands kan innvilges så lenge det ikke “hindrer avtalt aktivitet”.

Her kommer vi til den delen av ordningen med arbeidsavklaringspenger som virkelig gir meg en vond smak i munnen. At arbeidsavklaringspenger skal gi alle som midlertidig har nedsatt arbeidsevne mulighet til å bygge opp arbeidsevnen sin, eller i det minste finne ut hvor mye de vil kunne arbeide i fremtiden, uten å miste ytelsene sine fullstendig, er en god tanke. En slik ordning kunne fjernet mange hindere i forhold til å kunne prøve seg frem på arbeidsmarkedet uten å måtte satse hele sin økonomiske trygghet på at det skal gå bra. Denne formen for aktivitet er imidlertid ikke en mulighet for en som mottar arbeidsavklaringspenger, den er et krav. For å motta penger er det påkrevd at du enten er i aktiv behandling eller gjennomfører arbeidsrettede tiltak, er i opptrapping etter sykdom, eller får oppfølging av NAV etter forsøk på behandling eller opptrapping.

Det hele forverres av at hva som regnes som “arbeidsrettet tiltak,” og hvorvidt det er noe som passer for deg, i siste instans ikke er opp til deg å avgjøre. Når du får vedtak om arbeidsavklaringspenger, gjør du en avtale med NAV om et aktivitetsopplegg. Du får muligheten til å foreslå ordninger og komme med ønsker, men dersom NAV mener at du ikke har tro på forslagene dine, kan de avslå dem og i stedet tvinge deg til å delta på tiltak som NAV mener er bra for deg. Å prøve seg på aktiviteter som NAV ikke har gått med på i stedet, kan innebære at du mister pengene dine.

NAV vet nemlig best. Særlig hvis det fremgår av papirene dine at du har en alvorlig psykiatrisk diagnose eller fler. Det er ikke så viktig om du er alvorlig syk, det er viktig om diagnosen er alvorlig. Forstå det den som kan. Da vet NAV nemlig at du bare kan drite i drømmen din om å jobbe med grafisk design uansett hvor mye du brenner for det, fordi du er for syk til at NAV tror du vil kunne gjennomføre utdanningen din. Men de tror ikke du er for syk til å jobbe med å lage klesklyper i attføringsbedrift, og de har tro på at hvis du bare lager mange nok klesklyper, så vil du kanskje bli frisk nok til å kunne jobbe i en vanlig bedrift senere, fordi arbeid og aktivitet er så meningsfullt og bra. De vil helst ikke finne ut at ingen av tiltakene dine fungerer, for da må du jo være ufør, for det gir både dårlig sysselsettingsstatistikk og koster mer (så lenge man ikke tar lønningene til dem som “hjelper” deg med i beregningen mens du går på tiltak). Derfor flytter de deg heller rundt på nye tiltak frem til legen din setter foten ned. Hardt. Fordi NAV holder på å gjøre deg til vrak. Selv da kan NAV gjøre seg vrang. Ut fra de søknadene og avslagsbrevene enkelte bekjente har vist meg, ser det ut til at man nesten kan snakke om at NAV opererer med arbeidsavklaring som om det er en slags permanent løsning som du kan plasseres i til du kan motta alderspensjon.

Mange av arbeidsavklaringstiltakene skjer i privateide bedrifter. Disse bedriftene leverer tjenester på lik linje med andre bedrifter, men deler av arbeidskraften er personer som NAV betaler lønningene til. Det ligger bak en ganske god ide om å sørge for tilrettelegging og trygge rammer på en slik måte at en bruker kan få arbeidstrening med oppfølging fra kompetente veiledere, noe som kan gjøre at brukeren etter hvert kan gjøres klar for arbeidslivet.

Selv syntes jeg det hørtes ganske så lurt ut helt til noen av vennene mine ble plassert i en sånn bedrift og det viste seg at bedriften ikke egentlig hadde noen interesse av å forberede vennene mine på arbeidslivet. Det er nemlig ikke det de får penger for. De får penger for å ha dem der, og dette ser ut til å prege tiltakets utforming. I tillegg oversender NAV journalene til arbeidsavklaringsbedriftene, slik at veilederne som jobber der får innsyn i brukerens historikk. Brukeren er da ikke lenger en ansatt, men en pasient på et mer eller mindre tvunget behandlingsopplegg, uten fagpersoner innen psykisk helsevern, og uten tvangsvedtak. Eller, tvang og tvang. De kan jo bare slutte, og få pengene sine på andre måter. Det er fortsatt ikke forbudt å tigge på gatene i Norge. Så lenge det varer…

flattr this!

Posted in NAV, Sosialpolitikk | Tagged , , , | Leave a comment

Fra en virkelighet

'I <3 jelly beans 09' photo (c) 2007, Roman Soto - license: http://creativecommons.org/licenses/by/2.0/
Det er noen år tilbake og jeg jobber i den kommunale pleie og omsorgstjenesten. Jeg må ha tatt en ekstravakt, for jeg jobber aldri aktiv natt ellers. Jeg blir helt ødelagt av det. Sannsynligvis er det sommer og jeg har fri fra studiene.

Det er den lille halvtimen etter vaktskifte, før noe egentlig skal gjøres, at hun ringer.

“Hei.”

“Hei.”

“….”

“Du, er det farlig å ta to brett på en gang?”

“Hva slags brett?”

“Å, du vet… Sånne brett… Piller…”

“Tja, det kommer vel a på pillene. Hva slags piller?

“Vent litt…”

Det går en liten stund. Så kommer hun tilbake og oppgir et navn. Jeg finner frem en utgave av Felleskatalogen og slår opp navnet. Det er visst en form for antidepressiva.

“Vet ikke om det er direkte farlig, men to brett er nok veldig mye…”

“Ja…”

“Har du fått i deg så mange piller på en gang?”

“Ja… Eller… Jeg vet ikke helt hvor mange som var borte fra det ene brettet fra før, så jeg er ikke helt sikker. Sikkert litt mindre enn to brett…”

“Hvordan skjedde det?”

“Jo… Først, så tok jeg vel èn… Og så glemte jeg at jeg hadde tatt den, eller, jeg var ikke sikker på om jeg hadde tatt, så jeg tok en til… Og så tok jeg en til fordi jeg var så godt i gang. Og enda en… Og så bare tok jeg enda en bare på faenskap. Og så oppdaget jeg hva jeg hadde gjort, og da ble jeg sinna og tok fem til. Resten ble bare sånn…”

“Jaha. Du er ikke i spesielt dårlig humør eller noe? Tenkte du å oppnå noe med å ta så mange piller?

“Nei, det bare skjedde litt av seg selv…”

“Hør. Jeg skal ringe noen og finne ut av om dette er farlig eller noe. Det eneste jeg vet foreløpig er at du kommer til å bli ganske søvnig…?

“Ja…”

“Greit, jeg ringer deg tilbake så snart jeg vet noe mer, ok?”

Egentlig har jeg en runde å gå nå. Brukere som skal mates med skje. Brukere som skal få tennene pusset. Brukere som skal snakkes til, og som kanskje skal mumle noe uforståelig tilbake. Brukere som skal skiftes på, og som skal løftes i seng med heisekran og avkles og få ny bleie før natten faller på.

Jeg ringer giftinformasjonen.

Damen jeg snakker med slår også opp i Felleskatalogen, men vet heller ikke sikkert om pillene er farlige. Hun sender en forespørsel videre. Mens vi venter spør hun om det er snakk om et selvmordsforsøk.

“Nei, jeg tror ikke det…”

Jeg har lyst til å si: “Nei, hun er ikke egentlig noen selvmordskandidat, selv om hun skjærer seg litt i armene nå og da. Hun er bare søt og smart og rar, og gjør og sier masse rare ting før hun har tenkt seg om. Noen ganger smarte ting. Noen ganger dumme ting. For det meste bare rare veldig rare ting. Og folk vet ikke hvordan de skal forholde seg til noen som gjør rare ting, så hun prøver å ikke gjøre så mye rart når hun er ute blant folk, men jeg tror det bare gjør henne enda rarere. Som om frykten for å skremme andre ved å være rar gjør at hun må isolere seg, og gjøre enda rarere ting.”

“Jeg tror det var et slags uhell,” er det jeg sier i stedet.

“Åja.”

I følge damen jeg snakker med, er det sannsynligvis ikke noe fare på ferde. Hun må regne med å bli veldig trøtt. Jeg takker, legger på, og prøver å ringe min venninne. Ingen tar telefonen. Jeg går runden min. To timer senere prøver jeg å ringe igjen. Ingen tar telefonen. Jeg prøver å overbevise meg om at hun sover tungt. Jeg er litt urolig likevel den natten.

Det er ettermiddag neste dag og jeg har sovet ut etter nattevakten før jeg hører fra henne igjen. Hun hadde gått til kjæresten, som ikke bor særlig langt unna henne, etter at hun hadde snakket med meg. Der hadde hun sovnet.

“Men nå er jeg visst våken igjen.”

Vi småprater i fem minutter før vi legger på.

Jeg er glad hun ikke tok noe farlig. Verden er litt mer fargerik og interessant med henne i den.

 

flattr this!

Posted in Diverse | Tagged , | 2 Comments

Zen og kunsten å sitte i kø

Jeg er i taxi på E39, sørgående retning, mot bergen sentrum.

To biler har i følge radioen dyttet så vidt borti hverandre, og sjåførene og bilene står ved bomstasjonen og fyller ut skademelding. De to feltene ved bomstasjonen er forøvrig eneste farbar vei for biler som kommer nordfra.

Det har gått førti minutter. Vi har flyttet oss et par hundre meter. Ny flyavgang på en fredag? Det er lov å håpe, men billig blir det ikke.

Taxisjåføren åpner døren, kaster ut en kafferest, og fyller en ny tår i termokoppen. Jeg senker skuldrene. Jeg kan ikke gjøre noe for å rydde trafikken foran meg. Køen er med andre ord ikke mitt problem.

Trafikken begynner så smått å flyte igjen etter  femti minutter stillstand. En taxi fra et konkurrerende firma vrenger ut foran oss uten å bruke blinklys. Min sjåfør bremser og tuter. Til svar får han en halvåpen bildør med en arm og en finger. Lurer på hva den andre passasjeren tenker.

Og jeg? Jeg finner frem mobilen og tenker det er på høy tid å skrive litt i bloggen igjen. WordPress-app er en fin ting.

Oppdatering
“Gate closing,” står det på tavlen i det jeg går mot sikkerhetskontrollen. Da jeg får med tingene mine fra samlebåndet, ser jeg flyet bli dyttet ut fra gaten.

Det er av en eller annen grunn flere timer til neste fly.

Tilbake står jeg med en taxiregning på 900 kroner og lurer på om det går an å føre reiseregning for et møte som det ikke ble noe av.

Jeg har ikke akkurat dårlig tid lenger, og jeg har en god bok på innerlommen. Jeg koster på meg den ekstra timen det tar hjem igjen hvis jeg tar bussen i stedet for taxi.

flattr this!

Posted in Diverse | 1 Comment

Uttalelser fra Mental Helses landstyremøte 2-4 desember 2011


Er uttalelsene verdt å vedta enstemmig, er de også verdt å dele. Dessuten er det litt kult å være tidligere ute enn avisene og Mental Helses hjemmesider.

 

 

Sprikende lovverk svekker pasientsikkerhet

Et samlet pasientnorge deler Mental Helses ønske om styrket rettsikkerhet for dem som trenger samfunnets ivaretagelse og omsorg. FFOs kongress har gått inn for å samle alle tvangshjemler i helse og sosiallovgivningen. Landstyret i Mental Helse ber derfor om at regjeringen uavhengig av høringsfristen på Pauslsrudutvalgets innstilling, straks iverksetter arbeidet med å nedsette et bredt sammensatt utvalg som skal utarbeide et nytt felles lovverk.

Mental Helse mener det haster med å nedsette et nytt lovutvalg for å se på tvangsbestemmelsene i norsk helse og sosiallovgivning. Den siste tids beslutning om at det skal gis økt adgang til tvangsbruk innenfor barnevernet, forsterker bare vår bekymring for ytterligere overgrep. Slik lovverket er utformet i dag er det ulike oppfatninger om hva som skal kalles tvanginngrep innenfor ulike sektorer, men det er også ulike vilkår for å fatte tvangsvedtak. Ikke minst er det ulike krav til kompetanse og antall personell under gjennomføringen av tvangstiltak innenfor de ulike lovene. For å sette det helt på spissen, er ingen formell kompetanse nødvendig for å utføre tvangstiltak overfor for eksempel demente og psykisk syke mennesker. Dette svekker rettsikkerheten til de som virkelig trenger lovfestet vern.

Mental Helse er kjent med de store geografiske forskjellene i bruken av tvang. Disse viser tydelig at tvangsbehandling like mye er et spørsmål om behandlingskulturer som lovhjemmel. Allikevel er vi av den oppfatning at eksisterende lovverk i for stor grad gir åpning for brudd på rettsikkerheten til brukere, gjennom å åpne for det som landstyret vanskelig kan definere for annet enn sviktende skjønn.

Grunnmuren for samhandling salderes bort

Mental Helse har med stigende uro sett hvordan kommunene og helseforetakene gradvis, etter opptrappingsplanenes avslutning, på nytt reduserer tilbudet til mennesker med psykiske helseproblemer. Landsstyret i Mental Helse ber om at psykisk helse og rus prioriteres på lik linje med annen helse innen samhandlingsreformen, og at Storting og Regjering setter en stopper for nedskjæringene innen psykisk helsevern.

Samhandlingsreformen flytter flere oppgaver fra spesialisthelsetjenesten og ut i kommunene. Samtidig får kommunene stor frihet i hvordan de vil organisere tilbudene og hvordan de vil fylle tjenestene med innhold og kompetanse. Finansieringsordningen av samhandlingsreformen gir insentiver til å bygge opp somatiske tilbud. Dette gjelder ikke lokale psykiske helsetilbud. Dette gjelder både ordningen om utskrivningsklare pasienter og betaling for innleggelse i spesialisthelsetjenesten.

Mental Helse mener den kommunale friheten og finansieringsordningen gjør at det vil lønne seg for kommunene at pasienter innen psykisk helsevern forblir på sykehus. Mental Helse mener at det er kun er økonomisk lønnsomt å prioritere somatiske tilbud lokalt.

Vi trenger et Storting og en regjering som tør å ta upopulære valg. Nettopp de brukergruppene som samfunnet ser litt skeivt på trenger modige politikere som våger å fylle ombudsrollen sin. Vi trenger politikere som ivaretar de gruppene som ellers taper kampen om midlene.

Vi forstår at det er manglende kreftbehandling og eldre på lagerrom som tenner hjertene hos menigmann. Landsstyret i Mental Helse ser med uro på at psykiske helsetilbud i stadig større grad kuttes for å kompensere for galopperende somatiske budsjettposter. Gode psykiske helsetjenester trenger spesialiserte tilbud på lik linje med somatiske helsetjenester. Her handler utformingen i større grad om livsstyrkende tiltak som hjelper folk å leve med sine utfordringer.

Samhandlingsreformen skulle etter vår oppfatning svare på utfordringene knyttet til det å trygge et friskere liv. For å sikre dette, skulle kommunene og spesialhelsetjenesten samarbeide med brukeren i fokus. Ved inngangen til samhandlingsreformen ser vi at nettopp arenaene som skal danne utgangspunktet for samhandling skjæres ned. Dette kommer nå på toppen av et manglende økonomisk insentiv for å sikre kommunale tjenester for rus og psykisk helse.

flattr this!

Posted in Psykisk helse, Sosialpolitikk | Tagged , , , , | Leave a comment