“Jeg skulle ønske jeg fortsatt holdt på å dø av kreft. Det var så mye enklere å forholde seg til folk da. Alle skjønte hvorfor jeg ikke kunne jobbe eller studere. Jeg trengte bare å løfte på lua og peke på skallen min, så fikk jeg være i fred.”

Hjertesukket kom spontant fra en venn av meg i går etter å ha blitt sendt i retur fra en behandlingsintitusjon som, helt korrekt, har konkludert med at brukeren har blitt henvist på feil grunnlag og skulle vært satt på venteliste et halt annet sted for flere måneder siden. I mellomtiden har vedkommede gått tom for viktige medisiner, står uten behandlingstilbud, må sende meldekort hver 14 dag for å få penger, har ingen økonomisk trygghet ut over en “midlertidig” arbeidsavklaringordning fra NAV, og har vært sendt rundt som kasteball de siste 11 årene. Kun avbrudt av en “ferie” med cellegiftbehandling som behandlerne ikke forventet at brukeren kom til å overleve. I går ønsket brukeren seg kreft igjen. Ikke for å dø, men for å få tillatelse fra NAV til å jobbe med å bli frisk.

En annen venn av meg har gått på henholdsvis rehabilitering, attføring og arbeidsavklaring i 12 år. Siden inntektene fra NAV er “midlertidige,” har han aldri kunnet låne penger til bolig. Selv har han hørt fra sine saksbehandlere at de ikke egentlig forventer at han noen gang kommer til å bli frisk nok til å få jobb. Men tilstrekkelig ufør til at han kan slutte å måtte gå en evig runddans med møter og arbeidsavklaringstiltak som ikke fører frem, er han visst ikke.

En tredje venn har vært fullstendig ufør i noen år nå, og er så frisk at det er helt på kanten til at graden av uførhet kan reduseres. Tiden før hun fikk innvilget uførestønad var så kaotisk at hun ikke husker stort av det. Kampen med NAV og helsevesen gjorde henne for syk.

Paradoksalt nok har jeg flere venner som ønsker seg uføretrygd fordi de har ambisjoner om å komme seg ut i arbeidslivet. Det er bare det at så lenge de går på arbeidsavklaring i stedet for uføretrygd, så opplever de at NAV står i veien for det å bli frisk nok til å jobbe.

De to årsakene burde være åpenbare:

1. Attføringstiltakene har ikke til hensikt å få folk ut i arbeid

Attføringsbedrifter er private foretak som tar seg betalt for at NAV kan plassere sine brukere hos dem. I Hordaland har NAV en fullstendig likegyldig holdning til hvorvidt attføringsbedriftene har noen som helst suksess i forhold til det å øke mulighetene deres brukere har til å komme i ordinært arbeid.

Jeg har snakket med mange som har jobbet i Bergens største attføringsbedrift. Samtlige har følt at de har vært der mest for syns skyld. De har fått kontorplasser, krav til å møte opp, men ikke stort mer. Bortsett fra “veiledning” da. Premieeksempelet på veiledning i denne attføringsbedriften kom fra en nær venn av meg. Hun ble fortalt første dagen at attføringsbedriften ikke egentlig var der for å få henne ut i arbeid. Det var ikke slik systemet fungerte. Det var en oppbevaringsplass. I tillegg ble hun opplyst om at hun egentlig var for frisk. Hun var jo kompetent nok til å kunne få seg en jobb. Det var sløsing med offentlige midler at hun var plassert hos dem. Veilederen gikk til og med så langt som å beskylde henne for å ha lurt seg til en plass hos dem på samfunnets bekostning.

Det er denne tjenesten attføringsbedriften lever av å levere. Oppbevaring. Dermed er dette også hva som blir levert. På bekostning av brukernes muligheter til å komme seg ut i arbeid.

2: Selv om attføringsbedriftene var flinke til å gjøre sine brukere i stand til å jobbe, så er det ikke alle som ville hatt godt av det.

For mange som sliter psykisk, er det et par enkle ting som mangler for at de skal kunne starte på en tilfriskningsprosess: En forutsigbar og trygg økonomisk situasjon, samt at de slipper å måtte forholde seg til utfordringer som de selv opplever at de ikke har forutsetninger til å håndtere. Det betyr at løsningene de får ikke er ment å være midlertidige, og det betyr at brukeren må slippe å stadig måtte møte på ulike møter og delta i ulike tiltak.  Det utelukker alle ordningene NAV har å by på med unntak av èn: Uførepensjon.

For mange psykisk syke er ikke uførepensjon bare en stønad som gjør at de kan overleve. Det er en terapiform som virker. Det er ikke bare slik at psykisk syke risikerer å havne i en dårlig økonomisk situasjon. Dårlig økonomi er sykdomsfremkallende, og det er i stor grad et hinder på veien til tilfriskning.

Jeg tror det er mulig å gjøre gode grep som får fler på sosialstønad eller arbeidsavklaring ut i arbeid. I telemark har de allerede vist at det så stille klare krav til attføringsbedriftene om hva de får til virker. Samtidig er det ikke til å skyve under en stol at det er en god del mennesker som ikke bør utsettes for arbeidsavklaring i det hele tatt. De blir ikke bare hindret i å bli friske fordi de ikke får uførepensjon. Jeg tror de koster samfunnet betydelig mer penger så lenge de tvinges til å gå på arbeidsavklaring.

Det har seg nemlig slik at kostnadene rundt arbeidsavklaring i form av saksbehandling, tiltak, møter med brukeren, rapportering og så videre koster. Det koster i form av lønningene til relativt godt betalte offentlige funksjonærer, og deres aktivitetsnivå i forhold til hver enkelt bruker kan være ganske høyt når det er snakk om en bruker på arbeidsavklaring. Jeg kan ikke forestille meg annet enn at man kutter betydelig i kostnadene rundt brukeren når man går over til å bare utbetale brukerens uførepensjon. Selv om uførepensjonen er mye høyere enn hva brukeren vil få i arbeidsavklaringspenger. Samtidig kan brukeren få anledning til å begynne å bli friskere.

Det eneste problemet med uførepensjon til disse brukerne, er at det er for få uførhetsgrader. Eksempelvis er det ikke noe nivå mellom 100% ufør og 80% ufør. En bruker som begynner å bli så frisk at han kan jobbe litt innimellom uten å bli sykere av det, og som har en jobb hvor forholdene ligger til rette for det, risikerer i begynnelsen et betydelig inntektstap med mindre han jobber svart. Bare det å innføre en uføregrad på 90% ville avhjulpet dette, og fått flere ut i arbeid.

En skulle tro det var en selvfølge at dersom en bruker som ønsker å komme seg ut i arbeid vil ha størst mulighet til det hvis brukeren først kan motta uførepensjon i noen år og så gradvis komme tilbake, så er det nettopp uførepensjon brukeren burde få. For mange behandlere jeg har snakket med innenfor psykisk helsevern er dette en selvfølge. For mange saksbehandlere i NAV er det også en selvfølge. Problemet er at når saksbehandleren fatter vedtak om at et ungt menneske som sliter psykisk skal få uførepensjon, så kommer vedtaket svært ofte i retur fra forvaltningen.

NAV er i dag et system som bruker statistikk og tall på feil måte. Det er en “sannhet” hos NAVs forvaltningsorgan at det er for mange unge uføre, og det er følgelig jobben til NAVs forvaltningsorgan å etyterprøve vedtak om uførepensjon. Noe de bruker sine egne fagpersoner til. Disse fagpersonene møter aldri brukeren selv, men tar utgangspunkt i et ofte sviktende dokumentasjonsgrunnlag som angår brukeren. Ofte overprøver de ikke bare vedtaket, men kan finne på å hevde slike ting som at brukerens diagnose må være feil. Avgjørelsene som tas av dem som kjenner brukeren blir dermed satt til side. Du kan lese mer om denne problematikken her og her.

Som konklusjon vil jeg si at det er på tide vi slutter å mene at det er for mange unge uføre. Det er for få. Fler unge uføre vil etter min mening kunne medføre færre eldre uføre, fordi det vil gi en del unge muligheten til å bli friske nok til å komme i arbeid. I tillegg vil uførepensjonen være billigere for samfunnet enn arbeidsavklaring på grunn av reduserte omkostninger i forhold til saksbehandling og tiltak som bare gjøre brukeren sykere.

Dette er en reaksjon på oppropet for at Mattias og andre pasienter i hans situasjon skal få behandles med Ipilimumab på det offentliges regning for at livet deres kanskje kan forlenges med to til fire måneder. I Mattias’ tilfelle til en merkostnad på 850.000 norske kroner.

Jeg kjenner litt for mange mennesker som sliter med å fortsette livene sine. Jeg har stått stille i minnestunder på litt for mange ungdomsting og landsmøter til minne om dem vi har mistet siden sist. Jeg har blitt fortalt litt for mange historier fra pårørende og syke innenfor både somatisk og psykisk helsevern som kunne ha fått tidlig og god hjelp, men som på grunn av for dårlig utbygde tjenester har endt opp med å dø, eller måtte tåle grufulle påkjenninger.

Hvis dere som signerer oppropet får gjennomslag for saken deres, så vet jeg av erfaring hvor det blir mindre penger. Videre vil en slik helsepolitikk sannsynligvis også bidra til mindre kreftforskning.

Vær så snill å trekke dere.

Dere tar livet av vennene mine.

I skrivende stund prøver jeg å tweake noen innstillinger som er litt lite utfyllende beskrevet, slik at jeg ikke har helt kontroll over hva som skjer. I verste fall kan dette bety at kommentarer som skrives til innleggene av mine facebookvenner plutselig også blir synlige i bloggen. Det er i så fall ikke tilsiktet, siden jeg ikke har noe ønske om at noe en tror blir postet kun på fb plutselig også kommer til syne i bloggen.

Jeg håper jeg har innstillingene under kontroll om kort tid.

Hvis du er mellom 15 og 30 år, og har erfaring som bruker av tjenester relatert til psykisk helsevern rettet mot barn og ungdom, så er det flott om du også vil stille opp og dele dine erfaringer! Alt fra erfaring fra enkeltstående samtaler med lege eller skolehelsetjenesten, til langvarig behandling og innleggelser er av interesse.

Mental Helse Ungdom og Rådet for psykisk helse ønsker å få frem unges egen opplevelse av og syn på tjenestetilbudet til unge med psykiske vansker. Et sammenhengende hjelpeapparat er viktig for at bedringsprosessen til barn og unge skal være optimal. På møtet vil vi sette ungdom og psykisk helse på dagsordenen ved å samle representanter fra tjenesteapparatet som jobber med barn og unge og ungdommen selv rundt samme bord. Dette skal være et forum for refleksjon og dialog basert på både fag- og erfaringskompetanse om de utfordringene ungdom som sliter psykisk møter i sin hverdag. I løpet av dagen vil det være inspirerende innlegg, samt dialog og samtaler.

Hvis du er mellom 15 og 30 år, har mulighet og lyst til å stille opp i Bergen sentrum den 17. april fra 10:00 til 14:00, og har lyst til å dele dine erfaringer for å hjelpe tjenestene til å bli bedre, så er det bare å ta kontakt med meg. Helst innen mandag 16. april. Klikk her for kontaktinfo.

Både arrangementet og maten som følger med er gratis.

Bakgrunnen for saken er tydeligvis allerede glemt: Lavterskeltilbud, tidlige tiltak og krav om aktivitet for sosialhjelpsmottakere ser ut til å ha ført til færre på sosialhjelp i Åmli kommune i Aust-Agder.

Ut fra dette har Solberg tydeligvis trukket følgende konklusjoner:

• NAV bør kreve at du takker ja til en tilbudt jobb, uansett hva slags jobb du er tilbudt, og bør kreve at du flytter for å ta jobben.
• Sosialhjelpsmottakere som ikke følger NAV sine krav til jobb eller annen aktivitet, bør ikke gis mer enn 70 kroner dagen å leve på.

Jeg vil ikke bruke mye tid på idiotien i Solbergs utspill… sånn bortsett fra at sosialhjelpsmottakere som prøver å få sosialhjelp selv om de er i stand til å få arbeid ikke har krav på sosialhjelp i det hele tatt, og enten blir nektet hjelp i det hele tatt eller havner på andre ordninger, slik det er i dag. Solberg aner altså ikke hva hun snakker om. Så det så.

Nei, jeg vil heller snakke om hva det er de gjorde i Åmli og som tydeligvis har virket.

Oppfølging

Åmli kommune hadde en arbeidsgruppe som jobbet direkte med sosialhjelpsmottakerne. Arbeidsleder kunne til og med finne på å komme på besøk til brukerne og hente dem om morgenen.

Ellers i landet er oppsøkende virksomhet rettet direkte mot brukeren så godt som fraværende. På den annen side kreves det at arbeidsgivere som har langtidssykemeldte tar kontakt med den som er sykemeldt, prater med ham/henne og gjerne hører hvordan det går. Hvorfor? Fordi vi vet at det virker å vise aktiv interesse. Gjør noen i NAV det? Nei.

Tidlige tiltak og lavterskeltilbud

Kommunen hadde lavterskeltilbud med god tilgang på praksisplasser tilgjengelig i kommunen, og kunne ut fra individuelle vurderinger om evner og behov gi brukeren tilbud om aktivitet allerede i første møte.

For dem som ikke har særlig kjennskap til NAV, vil jeg tro at man går ut fra at det er det NAV gjør. Det er jo det naturlige å gjøre, ikke sant? Det er jo klart at dersom hensikten med NAV er å sørge for at flest mulig kommer ut i arbeid, så bør man ikke sende dem som ønsker å jobbe hjem for å vente i ukes og månedsvis på utredninger og vedtak før de kanskje tilbys aktivitet. Det har seg imidlertid sånn at NAV generelt fungerer etter det prinsippet at du ikke skal tilbys noe som helst før det er ettertrykkelig bevist at du har krav på det. Selv ikke hvis det vil kunne få deg raskt ut i arbeid. Hadde det ikke vært på den måten, kan jeg love at det hadde blitt skreket opp om urettferdighet og at late folk som ikke “gidder” får puter sydd under armene.

Men altså: Det har seg slik at det fungerer å sette i gang med aktivitet og tiltak tidlig. Gjerne i forkant av grundige utredninger og saksgang som fører frem til vedtak. Det fungerer med tidlige tiltak mot dyslektikere i skolen, selv om det ikke er påvist at eleven har dysleksi. Tidlige tiltak i skolen fungerer faktisk uavhengig av hva slags sosialt, psykisk, eller faglig problem en elev har. Det fungerer med tilbud om aktivitet og møteplasser innen psykisk helsevern, selv om det ikke er entydig avklart hva brukeren egentlig lider av. Det skulle bare mangle at det fungerer å gi en som ønsker å arbeide noe å gjøre.

Mange skoler igangsetter desverre ingenting før en diagnose og vedtak om ekstra ressurser for eleven foreligger. Lavterskeltilbud innen psykisk helsevern er lite populære på kommunenes budsjettmøter, og aktivitet etter første møte strider direkte mot måten NAV er bygget opp på. Det hører med til saken at arbeidsgruppen i Åmli nå er oppløst.

Krav til brukeren

I Åmli krevde NAV at alle som mottok sosialhjelp registrerte seg som arbeidssøkere og deltok i aktivitet. Dette burde ikke være særlig kontroversielt. Brukere som ikke klarer eller orker dette, skal uansett ikke motta sosialhjelp. De har krav på andre ordninger med langt høyere satser.

Konklusjon

Tidlige tiltak, aktivitet, en oppsøkende og aktiv holdning til brukerne og det å stille visse krav virker. Det virker i skolen. Det virker i psykisk helsevern. Det virker i annet helsearbeid. Det virker i kriminalomsorgen. Det virker i rusomsorgen. Det virker på arbeidsplassen. Det virker i NAV. Er ikke det allmenkunnskap?

Det betyr ikke at NAV må bli “strengere”. Det betyr at man må bort fra tanken om at ingen hjelp tilbys før et behov er dokumentert, vedtak er fattet og tiltak er bestilt hos forvaltningen.

Det hadde vært fint om noen kunne komme med gode eksempler på hva som virker uten at man strekker konklusjonene slik at det tjener politiske poeng som passer inn i den ene eller andre politiske leirens ideologi. Kan vi ikke heller snakke litt om hva som er dokumentert at virker, og hvordan vi kan ta dette i bruk?

Påskekrimmen

Tiden er kommer for å skille sannhet fra løgn, forbrytere fra uskyldige og arvinger fra arveløse. Det er første påskedag, og Påskekrimmen går mot sin nervepirrende avslutning!

Elasmotherium forlag i samarbeid med Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt presenterer: Påskekrimmen del 4!

Påskekrimmen

Hva var det mystiske skriket Hans hørte? Er det gjester på hytta som selskapet ikke vet om? Blir påskelammet en suksess? Og hva med aperitifen?

Gå ikke glipp av tredje og nest siste episode av denne thrilleren!

Elasmotherium forlag i samarbeid med Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt presenterer: Påskekrimmen del 3!

Hva er i det mystiske påskeegget? Hvor mange Sobril har Einar tatt? Er det sant at familiens hytte er hjemsøkt? Og hvem er egentlig anholdt?

Følg med i denne thrilleren av en påskekrim!

Elasmotherium forlag i samarbeid med Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt presenterer: Påskekrimmen del 2!

Her er det altså. Elasmotherium forlag i samarbeid med Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt:

Påskekrimmen; Et drama i fire akter.

Følg med hver dag for en ny akt. Avsløringen kommer påskeaften. Følg med, og post gjerne deres mistanker i kommentarfeltet. Treffer du spikeren på hodet, kan du bli med i trekningen om effekter fra innspillingen.

Jeg kommer til å smøre tykt med svart pensel her. Så før du begynner å lese: Husk at arbeidsavklaringspenger er en ordning som fungerer for ganske mange. Mange går fra arbeidsavklaring til utdanning eller arbeid, selv om jeg ikke vet om dette er en større andel enn dem som gjorde det under de tidligere ordningene. Noen av tankene som ligger til grunn for ordningen er også ideer som jeg er enig i. Jeg kommer imidlertid til å videreformidle noen av erfaringene til dem som ordningen med arbeidsavklaringspenger ikke fungerer så bra for, og som er tydelige eksempler på NAVs forbedringspotensial.

Arbeidsavklaringspenger ble innført i mars 2010, og erstattet da de tidligere ordningene med attføringpenger, rehabilitering og tidsbegrenset uførestønad. På denne måten var det meningen å forenkle byråkratiet rundt midlertidige ytelser, slik at ansatte i NAV ikke skulle behøve å gå seg vill i sin egen jungel av midlertidige pensjonsordninger. Regelverket ble dermed forenklet, løsningene ble mer fleksible og tilpasningsdyktige, og ansatte i NAV skulle få mulighet til å bruke mer tid på å følge opp brukere, og mindre tid på byråkrati.

Samtidig skulle en aldri så liten torn i velferdsstatens øye fjernes: Det finnes ikke lenger noen midlertidig trygdeytelse som ekskluderer deg fra å aktivt prøve å komme deg ut i – eller tilbake til – arbeid. Tidligere kunne en midlertidig ufør miste retten til trygd fullstendig dersom han eller hun arbeidet for mye. Nå må i stedet alle som mottar midlertidige stønader sende inn meldekort hver 14 dag, og stønaden avkortes dynamisk i forhold til hvor mye brukeren har mulighet til å arbeide.

Kjempeide. Regjeringen hadde ingen problemer med å få forslaget vedtatt i Stortinget. LO jublet. NHH jublet. Det skulle ikke forundre meg om mange NAV-ansatte også jublet. De eneste som virkelig var kritisk allerede i høringsrundene, var Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), altså en av de største paraplyorganisasjonene for dem som mottar ytelser fra NAV.

På velferdssiden er det dem som tidligere har mottatt tidsbegrenset uførestønad som rammes hardest. For det første hadde de som var tidsbegrenset uføre mulighet til å motta andre ytelser i tillegg, som for eksempel private pensjonsordninger. Da ordningen med arbeidsavklaringspenger ble innført, forsvant denne muligheten. De var ikke “uføre” lenger, det skulle “avklares om de kunne arbeide”. Mange brukere mistet dermed betydelige ekstraytelser som de hadde mottatt tidligere den 1. mars 2010. I tilleg må de nå sende meldekort hver 14. dag, og de kan ikke forlate Norge så lenge de mottar arbeidsavklaringspenger med mindre de søker om utenlandsopphold for å motta behandling eller delta på arbeidsrettede tiltak. Søknader om korte turer utenlands kan innvilges så lenge det ikke “hindrer avtalt aktivitet”.

Her kommer vi til den delen av ordningen med arbeidsavklaringspenger som virkelig gir meg en vond smak i munnen. At arbeidsavklaringspenger skal gi alle som midlertidig har nedsatt arbeidsevne mulighet til å bygge opp arbeidsevnen sin, eller i det minste finne ut hvor mye de vil kunne arbeide i fremtiden, uten å miste ytelsene sine fullstendig, er en god tanke. En slik ordning kunne fjernet mange hindere i forhold til å kunne prøve seg frem på arbeidsmarkedet uten å måtte satse hele sin økonomiske trygghet på at det skal gå bra. Denne formen for aktivitet er imidlertid ikke en mulighet for en som mottar arbeidsavklaringspenger, den er et krav. For å motta penger er det påkrevd at du enten er i aktiv behandling eller gjennomfører arbeidsrettede tiltak, er i opptrapping etter sykdom, eller får oppfølging av NAV etter forsøk på behandling eller opptrapping.

Det hele forverres av at hva som regnes som “arbeidsrettet tiltak,” og hvorvidt det er noe som passer for deg, i siste instans ikke er opp til deg å avgjøre. Når du får vedtak om arbeidsavklaringspenger, gjør du en avtale med NAV om et aktivitetsopplegg. Du får muligheten til å foreslå ordninger og komme med ønsker, men dersom NAV mener at du ikke har tro på forslagene dine, kan de avslå dem og i stedet tvinge deg til å delta på tiltak som NAV mener er bra for deg. Å prøve seg på aktiviteter som NAV ikke har gått med på i stedet, kan innebære at du mister pengene dine.

NAV vet nemlig best. Særlig hvis det fremgår av papirene dine at du har en alvorlig psykiatrisk diagnose eller fler. Det er ikke så viktig om du er alvorlig syk, det er viktig om diagnosen er alvorlig. Forstå det den som kan. Da vet NAV nemlig at du bare kan drite i drømmen din om å jobbe med grafisk design uansett hvor mye du brenner for det, fordi du er for syk til at NAV tror du vil kunne gjennomføre utdanningen din. Men de tror ikke du er for syk til å jobbe med å lage klesklyper i attføringsbedrift, og de har tro på at hvis du bare lager mange nok klesklyper, så vil du kanskje bli frisk nok til å kunne jobbe i en vanlig bedrift senere, fordi arbeid og aktivitet er så meningsfullt og bra. De vil helst ikke finne ut at ingen av tiltakene dine fungerer, for da må du jo være ufør, for det gir både dårlig sysselsettingsstatistikk og koster mer (så lenge man ikke tar lønningene til dem som “hjelper” deg med i beregningen mens du går på tiltak). Derfor flytter de deg heller rundt på nye tiltak frem til legen din setter foten ned. Hardt. Fordi NAV holder på å gjøre deg til vrak. Selv da kan NAV gjøre seg vrang. Ut fra de søknadene og avslagsbrevene enkelte bekjente har vist meg, ser det ut til at man nesten kan snakke om at NAV opererer med arbeidsavklaring som om det er en slags permanent løsning som du kan plasseres i til du kan motta alderspensjon.

Mange av arbeidsavklaringstiltakene skjer i privateide bedrifter. Disse bedriftene leverer tjenester på lik linje med andre bedrifter, men deler av arbeidskraften er personer som NAV betaler lønningene til. Det ligger bak en ganske god ide om å sørge for tilrettelegging og trygge rammer på en slik måte at en bruker kan få arbeidstrening med oppfølging fra kompetente veiledere, noe som kan gjøre at brukeren etter hvert kan gjøres klar for arbeidslivet.

Selv syntes jeg det hørtes ganske så lurt ut helt til noen av vennene mine ble plassert i en sånn bedrift og det viste seg at bedriften ikke egentlig hadde noen interesse av å forberede vennene mine på arbeidslivet. Det er nemlig ikke det de får penger for. De får penger for å ha dem der, og dette ser ut til å prege tiltakets utforming. I tillegg oversender NAV journalene til arbeidsavklaringsbedriftene, slik at veilederne som jobber der får innsyn i brukerens historikk. Brukeren er da ikke lenger en ansatt, men en pasient på et mer eller mindre tvunget behandlingsopplegg, uten fagpersoner innen psykisk helsevern, og uten tvangsvedtak. Eller, tvang og tvang. De kan jo bare slutte, og få pengene sine på andre måter. Det er fortsatt ikke forbudt å tigge på gatene i Norge. Så lenge det varer…