Øk antallet unge uføre!

“Jeg skulle ønske jeg fortsatt holdt på å dø av kreft. Det var så mye enklere å forholde seg til folk da. Alle skjønte hvorfor jeg ikke kunne jobbe eller studere. Jeg trengte bare å løfte på lua og peke på skallen min, så fikk jeg være i fred.”

Hjertesukket kom spontant fra en venn av meg i går etter å ha blitt sendt i retur fra en behandlingsintitusjon som, helt korrekt, har konkludert med at brukeren har blitt henvist på feil grunnlag og skulle vært satt på venteliste et halt annet sted for flere måneder siden. I mellomtiden har vedkommede gått tom for viktige medisiner, står uten behandlingstilbud, må sende meldekort hver 14 dag for å få penger, har ingen økonomisk trygghet ut over en “midlertidig” arbeidsavklaringordning fra NAV, og har vært sendt rundt som kasteball de siste 11 årene. Kun avbrudt av en “ferie” med cellegiftbehandling som behandlerne ikke forventet at brukeren kom til å overleve. I går ønsket brukeren seg kreft igjen. Ikke for å dø, men for å få tillatelse fra NAV til å jobbe med å bli frisk.

En annen venn av meg har gått på henholdsvis rehabilitering, attføring og arbeidsavklaring i 12 år. Siden inntektene fra NAV er “midlertidige,” har han aldri kunnet låne penger til bolig. Selv har han hørt fra sine saksbehandlere at de ikke egentlig forventer at han noen gang kommer til å bli frisk nok til å få jobb. Men tilstrekkelig ufør til at han kan slutte å måtte gå en evig runddans med møter og arbeidsavklaringstiltak som ikke fører frem, er han visst ikke.

En tredje venn har vært fullstendig ufør i noen år nå, og er så frisk at det er helt på kanten til at graden av uførhet kan reduseres. Tiden før hun fikk innvilget uførestønad var så kaotisk at hun ikke husker stort av det. Kampen med NAV og helsevesen gjorde henne for syk.

Paradoksalt nok har jeg flere venner som ønsker seg uføretrygd fordi de har ambisjoner om å komme seg ut i arbeidslivet. Det er bare det at så lenge de går på arbeidsavklaring i stedet for uføretrygd, så opplever de at NAV står i veien for det å bli frisk nok til å jobbe.

De to årsakene burde være åpenbare:

1. Attføringstiltakene har ikke til hensikt å få folk ut i arbeid

Attføringsbedrifter er private foretak som tar seg betalt for at NAV kan plassere sine brukere hos dem. I Hordaland har NAV en fullstendig likegyldig holdning til hvorvidt attføringsbedriftene har noen som helst suksess i forhold til det å øke mulighetene deres brukere har til å komme i ordinært arbeid.

Jeg har snakket med mange som har jobbet i Bergens største attføringsbedrift. Samtlige har følt at de har vært der mest for syns skyld. De har fått kontorplasser, krav til å møte opp, men ikke stort mer. Bortsett fra “veiledning” da. Premieeksempelet på veiledning i denne attføringsbedriften kom fra en nær venn av meg. Hun ble fortalt første dagen at attføringsbedriften ikke egentlig var der for å få henne ut i arbeid. Det var ikke slik systemet fungerte. Det var en oppbevaringsplass. I tillegg ble hun opplyst om at hun egentlig var for frisk. Hun var jo kompetent nok til å kunne få seg en jobb. Det var sløsing med offentlige midler at hun var plassert hos dem. Veilederen gikk til og med så langt som å beskylde henne for å ha lurt seg til en plass hos dem på samfunnets bekostning.

Det er denne tjenesten attføringsbedriften lever av å levere. Oppbevaring. Dermed er dette også hva som blir levert. På bekostning av brukernes muligheter til å komme seg ut i arbeid.

2: Selv om attføringsbedriftene var flinke til å gjøre sine brukere i stand til å jobbe, så er det ikke alle som ville hatt godt av det.

For mange som sliter psykisk, er det et par enkle ting som mangler for at de skal kunne starte på en tilfriskningsprosess: En forutsigbar og trygg økonomisk situasjon, samt at de slipper å måtte forholde seg til utfordringer som de selv opplever at de ikke har forutsetninger til å håndtere. Det betyr at løsningene de får ikke er ment å være midlertidige, og det betyr at brukeren må slippe å stadig måtte møte på ulike møter og delta i ulike tiltak.  Det utelukker alle ordningene NAV har å by på med unntak av èn: Uførepensjon.

For mange psykisk syke er ikke uførepensjon bare en stønad som gjør at de kan overleve. Det er en terapiform som virker. Det er ikke bare slik at psykisk syke risikerer å havne i en dårlig økonomisk situasjon. Dårlig økonomi er sykdomsfremkallende, og det er i stor grad et hinder på veien til tilfriskning.

Jeg tror det er mulig å gjøre gode grep som får fler på sosialstønad eller arbeidsavklaring ut i arbeid. I telemark har de allerede vist at det så stille klare krav til attføringsbedriftene om hva de får til virker. Samtidig er det ikke til å skyve under en stol at det er en god del mennesker som ikke bør utsettes for arbeidsavklaring i det hele tatt. De blir ikke bare hindret i å bli friske fordi de ikke får uførepensjon. Jeg tror de koster samfunnet betydelig mer penger så lenge de tvinges til å gå på arbeidsavklaring.

Det har seg nemlig slik at kostnadene rundt arbeidsavklaring i form av saksbehandling, tiltak, møter med brukeren, rapportering og så videre koster. Det koster i form av lønningene til relativt godt betalte offentlige funksjonærer, og deres aktivitetsnivå i forhold til hver enkelt bruker kan være ganske høyt når det er snakk om en bruker på arbeidsavklaring. Jeg kan ikke forestille meg annet enn at man kutter betydelig i kostnadene rundt brukeren når man går over til å bare utbetale brukerens uførepensjon. Selv om uførepensjonen er mye høyere enn hva brukeren vil få i arbeidsavklaringspenger. Samtidig kan brukeren få anledning til å begynne å bli friskere.

Det eneste problemet med uførepensjon til disse brukerne, er at det er for få uførhetsgrader. Eksempelvis er det ikke noe nivå mellom 100% ufør og 80% ufør. En bruker som begynner å bli så frisk at han kan jobbe litt innimellom uten å bli sykere av det, og som har en jobb hvor forholdene ligger til rette for det, risikerer i begynnelsen et betydelig inntektstap med mindre han jobber svart. Bare det å innføre en uføregrad på 90% ville avhjulpet dette, og fått flere ut i arbeid.

En skulle tro det var en selvfølge at dersom en bruker som ønsker å komme seg ut i arbeid vil ha størst mulighet til det hvis brukeren først kan motta uførepensjon i noen år og så gradvis komme tilbake, så er det nettopp uførepensjon brukeren burde få. For mange behandlere jeg har snakket med innenfor psykisk helsevern er dette en selvfølge. For mange saksbehandlere i NAV er det også en selvfølge. Problemet er at når saksbehandleren fatter vedtak om at et ungt menneske som sliter psykisk skal få uførepensjon, så kommer vedtaket svært ofte i retur fra forvaltningen.

NAV er i dag et system som bruker statistikk og tall på feil måte. Det er en “sannhet” hos NAVs forvaltningsorgan at det er for mange unge uføre, og det er følgelig jobben til NAVs forvaltningsorgan å etyterprøve vedtak om uførepensjon. Noe de bruker sine egne fagpersoner til. Disse fagpersonene møter aldri brukeren selv, men tar utgangspunkt i et ofte sviktende dokumentasjonsgrunnlag som angår brukeren. Ofte overprøver de ikke bare vedtaket, men kan finne på å hevde slike ting som at brukerens diagnose må være feil. Avgjørelsene som tas av dem som kjenner brukeren blir dermed satt til side. Du kan lese mer om denne problematikken her og her.

Som konklusjon vil jeg si at det er på tide vi slutter å mene at det er for mange unge uføre. Det er for få. Fler unge uføre vil etter min mening kunne medføre færre eldre uføre, fordi det vil gi en del unge muligheten til å bli friske nok til å komme i arbeid. I tillegg vil uførepensjonen være billigere for samfunnet enn arbeidsavklaring på grunn av reduserte omkostninger i forhold til saksbehandling og tiltak som bare gjøre brukeren sykere.

flattr this!

This entry was posted in NAV, Psykisk helse, Sosialpolitikk and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

One Response to Øk antallet unge uføre!

  1. kjersti says:

    anerkjennelse og utforskning av sykdom/problemer først, så hvile og næring og trygghet, så rehabilitering, så tilbake til “normal” hverdag med arbeid eller studier, enten fulltid eller deltid eller seksti prosent eller hva enn som er nødvendig. i den rekkefølgen.

    at situasjonen, “skaden” godtas er essensielt. trygghet er essensielt. tid til å finne fotfestet og ens egne grenser og styrker er essensielt.

    jeg skulle ønske at fler av de som har med strevende ungdom og deres økonomi å gjøre, kunne forstå dette. at de kunne mer om grunnleggende psykologi, om pedagogikk, om somatisk sykdom, og om psykisk sykdom, og at det ene kan være like reelt, omfattende og ødeleggende som det andre, og at ofre for begge deler trenger tid, og bør behandles med samme respekt.

    mange gode tanker til vennene du nevner.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Connect with Facebook

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>