Arbeitsabklahrung macht frei!

Erna Solberg langet ut mot NAV i Aftenposten i går, noe som minnet meg på at det er på høy tid å raljere over NAVs relativt nye ordning med arbeidsavklaringspenger.

Jeg kommer til å smøre tykt med svart pensel her. Så før du begynner å lese: Husk at arbeidsavklaringspenger er en ordning som fungerer for ganske mange. Mange går fra arbeidsavklaring til utdanning eller arbeid, selv om jeg ikke vet om dette er en større andel enn dem som gjorde det under de tidligere ordningene. Noen av tankene som ligger til grunn for ordningen er også ideer som jeg er enig i. Jeg kommer imidlertid til å videreformidle noen av erfaringene til dem som ordningen med arbeidsavklaringspenger ikke fungerer så bra for, og som er tydelige eksempler på NAVs forbedringspotensial.

Arbeidsavklaringspenger ble innført i mars 2010, og erstattet da de tidligere ordningene med attføringpenger, rehabilitering og tidsbegrenset uførestønad. På denne måten var det meningen å forenkle byråkratiet rundt midlertidige ytelser, slik at ansatte i NAV ikke skulle behøve å gå seg vill i sin egen jungel av midlertidige pensjonsordninger. Regelverket ble dermed forenklet, løsningene ble mer fleksible og tilpasningsdyktige, og ansatte i NAV skulle få mulighet til å bruke mer tid på å følge opp brukere, og mindre tid på byråkrati.

Samtidig skulle en aldri så liten torn i velferdsstatens øye fjernes: Det finnes ikke lenger noen midlertidig trygdeytelse som ekskluderer deg fra å aktivt prøve å komme deg ut i – eller tilbake til – arbeid. Tidligere kunne en midlertidig ufør miste retten til trygd fullstendig dersom han eller hun arbeidet for mye. Nå må i stedet alle som mottar midlertidige stønader sende inn meldekort hver 14 dag, og stønaden avkortes dynamisk i forhold til hvor mye brukeren har mulighet til å arbeide.

Kjempeide. Regjeringen hadde ingen problemer med å få forslaget vedtatt i Stortinget. LO jublet. NHH jublet. Det skulle ikke forundre meg om mange NAV-ansatte også jublet. De eneste som virkelig var kritisk allerede i høringsrundene, var Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), altså en av de største paraplyorganisasjonene for dem som mottar ytelser fra NAV.

På velferdssiden er det dem som tidligere har mottatt tidsbegrenset uførestønad som rammes hardest. For det første hadde de som var tidsbegrenset uføre mulighet til å motta andre ytelser i tillegg, som for eksempel private pensjonsordninger. Da ordningen med arbeidsavklaringspenger ble innført, forsvant denne muligheten. De var ikke “uføre” lenger, det skulle “avklares om de kunne arbeide”. Mange brukere mistet dermed betydelige ekstraytelser som de hadde mottatt tidligere den 1. mars 2010. I tilleg må de nå sende meldekort hver 14. dag, og de kan ikke forlate Norge så lenge de mottar arbeidsavklaringspenger med mindre de søker om utenlandsopphold for å motta behandling eller delta på arbeidsrettede tiltak. Søknader om korte turer utenlands kan innvilges så lenge det ikke “hindrer avtalt aktivitet”.

Her kommer vi til den delen av ordningen med arbeidsavklaringspenger som virkelig gir meg en vond smak i munnen. At arbeidsavklaringspenger skal gi alle som midlertidig har nedsatt arbeidsevne mulighet til å bygge opp arbeidsevnen sin, eller i det minste finne ut hvor mye de vil kunne arbeide i fremtiden, uten å miste ytelsene sine fullstendig, er en god tanke. En slik ordning kunne fjernet mange hindere i forhold til å kunne prøve seg frem på arbeidsmarkedet uten å måtte satse hele sin økonomiske trygghet på at det skal gå bra. Denne formen for aktivitet er imidlertid ikke en mulighet for en som mottar arbeidsavklaringspenger, den er et krav. For å motta penger er det påkrevd at du enten er i aktiv behandling eller gjennomfører arbeidsrettede tiltak, er i opptrapping etter sykdom, eller får oppfølging av NAV etter forsøk på behandling eller opptrapping.

Det hele forverres av at hva som regnes som “arbeidsrettet tiltak,” og hvorvidt det er noe som passer for deg, i siste instans ikke er opp til deg å avgjøre. Når du får vedtak om arbeidsavklaringspenger, gjør du en avtale med NAV om et aktivitetsopplegg. Du får muligheten til å foreslå ordninger og komme med ønsker, men dersom NAV mener at du ikke har tro på forslagene dine, kan de avslå dem og i stedet tvinge deg til å delta på tiltak som NAV mener er bra for deg. Å prøve seg på aktiviteter som NAV ikke har gått med på i stedet, kan innebære at du mister pengene dine.

NAV vet nemlig best. Særlig hvis det fremgår av papirene dine at du har en alvorlig psykiatrisk diagnose eller fler. Det er ikke så viktig om du er alvorlig syk, det er viktig om diagnosen er alvorlig. Forstå det den som kan. Da vet NAV nemlig at du bare kan drite i drømmen din om å jobbe med grafisk design uansett hvor mye du brenner for det, fordi du er for syk til at NAV tror du vil kunne gjennomføre utdanningen din. Men de tror ikke du er for syk til å jobbe med å lage klesklyper i attføringsbedrift, og de har tro på at hvis du bare lager mange nok klesklyper, så vil du kanskje bli frisk nok til å kunne jobbe i en vanlig bedrift senere, fordi arbeid og aktivitet er så meningsfullt og bra. De vil helst ikke finne ut at ingen av tiltakene dine fungerer, for da må du jo være ufør, for det gir både dårlig sysselsettingsstatistikk og koster mer (så lenge man ikke tar lønningene til dem som “hjelper” deg med i beregningen mens du går på tiltak). Derfor flytter de deg heller rundt på nye tiltak frem til legen din setter foten ned. Hardt. Fordi NAV holder på å gjøre deg til vrak. Selv da kan NAV gjøre seg vrang. Ut fra de søknadene og avslagsbrevene enkelte bekjente har vist meg, ser det ut til at man nesten kan snakke om at NAV opererer med arbeidsavklaring som om det er en slags permanent løsning som du kan plasseres i til du kan motta alderspensjon.

Mange av arbeidsavklaringstiltakene skjer i privateide bedrifter. Disse bedriftene leverer tjenester på lik linje med andre bedrifter, men deler av arbeidskraften er personer som NAV betaler lønningene til. Det ligger bak en ganske god ide om å sørge for tilrettelegging og trygge rammer på en slik måte at en bruker kan få arbeidstrening med oppfølging fra kompetente veiledere, noe som kan gjøre at brukeren etter hvert kan gjøres klar for arbeidslivet.

Selv syntes jeg det hørtes ganske så lurt ut helt til noen av vennene mine ble plassert i en sånn bedrift og det viste seg at bedriften ikke egentlig hadde noen interesse av å forberede vennene mine på arbeidslivet. Det er nemlig ikke det de får penger for. De får penger for å ha dem der, og dette ser ut til å prege tiltakets utforming. I tillegg oversender NAV journalene til arbeidsavklaringsbedriftene, slik at veilederne som jobber der får innsyn i brukerens historikk. Brukeren er da ikke lenger en ansatt, men en pasient på et mer eller mindre tvunget behandlingsopplegg, uten fagpersoner innen psykisk helsevern, og uten tvangsvedtak. Eller, tvang og tvang. De kan jo bare slutte, og få pengene sine på andre måter. Det er fortsatt ikke forbudt å tigge på gatene i Norge. Så lenge det varer…

flattr this!

This entry was posted in NAV, Sosialpolitikk and tagged , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Connect with Facebook

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>