Psykisk helse, hellige kuer og faren for misbruk av gode poenger

På Aftenposten.no har man siden fredag kunnet lese at hver femte sykemelding nå skyldes psykiske lidelser. Samtidig trekkes det frem hvor viktig det er å holde mennesker i aktivitet selv om de er syke, men da tilpasset et tempo og tilrettelagt på en måte som bygger opp snarere enn å slite ut.

Norsk psykologforening har i dag gjort meg oppmerksom på en kronikk som kommunelegen i Seljord fikk publisert i Dagbladet i april i år. Her fremstilles sykmeldingsstatistikken som bevisst og systematisk juks med diagnoser fra leger som mer eller mindre tvinges til å misbruke disagnosekoder ovenfor NAV slik at pasientene deres kan få den hjelpen de trenger. Kommunelege Elisabeth Swensen påpeker at dette gjør at dem som virkelig sliter får mindre ressurser fordi de nå får konkurranse fra ressurssterke personer og familier som riktignok har problemer som de trenger hjelp til å løse, men som ikke egentlig er syke.

Det interessante er at de to artiklene ikke motsier hverandre. Påstandene fra begge kanter er mer eller mindre riktige. Muligens med et viktig unntak.

La oss ta unntaket først. Jeg har nemlig ikke inntrykk av at “ressurssterke mennesker” går i matfatet til dem som virkelig sliter på en slik måte at det blir mindre midler tilgjengelig for å hjelpe dem. Det er motsatt. De ressurssterke gjør nemlig fatet større.

Før var det nemlig mye vanskeligere for dem som hadde betydelige psykiske vansker å få aksept for problemene sine, det var vanskeligere å få hjelp, det var mindre midler tilgjengelig til hjelp, og forståelsen fra hjelperne manglet. Det er ikke før i seinere år, når Hvermansen plutselig innrømmer å ha møtt veggen, at vi som står rundt har begynt å skjønne at psykisk helse faktisk er noe vi har alle sammen. Det betyr mer villighet til å hjelpe, mer forståelse og mer kunnskap. Også for dem som har det vanskeligst.

Når det er sagt, så har Swensen helt rett i at leger sannsynligvis jukser litt med diagnosekoder innimellom. Det er fordi de har pasienter som opplever reelle problemer. Problemer som de trenger hjelp til å løse, som går ut over arbeidsevne og annnen evne til å fungere, og som i tillegg kan medføre psykiske problemer på sikt. Det er nemlig et skarpt skille hos NAV mellom sykdom og sosiale kriser eller problemer. Skillet er til dels problematisk, særlig grunnet manglende aksept for at sosiale problemer ofte medfører psykiske problemer. Jeg har blogget mer om dette her.

Swensen langer ut mot dem hun mener ikke er syke nok, kanskje gjør hun det for å få frem sitt egentlige poeng: Jeg er nemlig enig i at det bør anerkjennes at livskriser, familieproblemer, plutselig økonomisk vanføre og andre situasjoner som ikke regnes som sykdom, også er problemer hvor det ikke bare ofte er behov for hjelp. I forhold til å forebygge sykdom og opprettholde høy funksjonsevne er det også god samfunnsøkonomi å sette inn ressurser tidligst mulig på lavest mulig nivå. Det er nemlig da hjelpen er billigst og har størst virkning.

Legers påståtte juks med diagnosekoder til side. Psykisk uhelse er faktisk et reelt samfunnsproblem selv om noe av statistikken kanskje er til dels oppblåst.  Vi har et mer strømlinjeformet samfunn i dag, noe som gjør at det som tidligere var særheter ved personligheten din nå kan ha blitt et reelt problem som gjør at du ikke lenger passer i et A4 arbeidsliv (og ja, i forhold til hvordan dagens diagnosesystemer fungerer, vil dette si at du er syk). Samtidig har vi mer kunnskap om og aksept for at psykisk sykdom både er noe man kan ha, noe man kan bli frisk av, og at det ikke nødvendigvis er slik at man er syk fordi man ikke gidder å skjerpe seg.

Hvor vil jeg med dette?

-Jeg synes det er viktig å påpeke at et problem eller en sykdom ikke skal behøve å være “alvorlig” før det er et poeng å prøve å gjøre noe med det. Tenker vi på den måten ender vi opp med et samfunn hvor man enten må henge med 100% hele tiden eller falle fullstendig utenfor. Jo mer effektivt og strømlinjeformet samfunnet vårt blir, jo fler vil da havne i gruppen av fullstendig uføre og veldig syke mennenesker. Samtidig synes jeg Swensen har et godt poeng når hun sier at vi ikke burde behøve å kalle alt “sykdom” for at vi skal kunne få hjelp til å håndtere ting, eller i perioder få redusert hvor mye vi må jobbe, slik at vi har ressurser til å håndtere andre problemer.

Jeg synes, i likhet med Swensen, at det bør være mulig å få hjelp i forhold til “normale” kriser og sosiale problemer også. Små tiltak her fra det offentlige vil kunne ha stor påvirkning i forhold til hvor mange som faktisk blir syke. Syke mennesker er nemlig mye dyrere enn mennesker som av og til trenger litt forståelse og tilrettelegging.

Det som er litt skummelt, er at når legers bruk av diagnosekoder for å sørge for reelle hjelpetiltak til reelle problemer betegnes som “misbruk av diagnoser”, så mistenker jeg at dette vil kunne bidra til et NAV som bruker enda mer ressurser på å hindre at hjelp kommer frem til de som trenger det, og mindre aksept for at psykiske helseproblemer er reelle problemer som mange har og som det er lurt å sette inn hjelpetiltak i forhold til.

flattr this!

This entry was posted in NAV, Psykisk helse, Sosialpolitikk and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Connect with Facebook

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>