Kvinner som ikke har noe imot menn

Som den skarpe og aktive samfunnskommentatoren jeg er, har jeg igjen tenkt å uttale meg langt til side for sakens egentlige kjerne. Denne gangen dreier det seg om Torgrim Eggens kronikk i Dagbladet under tittelen “Menn som hater kvinner”.

Jeg skal ikke diskutere enkelte menns tilsynelatende totale mangel på aksept for at kvinner får uttale seg i saker hvor de ikke har de “riktige” meningene, eller at det kan virke som enkelte menn tillater seg å trakassere kvinner via anonyme kommentarer som de av en eller annen grunn aldri ville finne på å legge igjen til menn.

Nei, jeg skal gå løs på et annet problem som i forhold til denne debatten snarere har vært nevnt i bisetninger: Uønskede tilnærminger.

Uavhengig av om man kommer med meningsytringer offentlig er nok kvinner i langt større grad utsatt for uønskede tilnærmelser enn menn. Jeg tror ikke jeg skal behøve å dokumentere en slik påstand. Ei heller tror jeg at jeg skal behøve å dokumentere at unge kvinner som skiller seg ut på en eller annen måte utgjør den gruppen som tiltrekker seg flest uønskede tilnærminger. Det er et problem, og for mange er det nok et temmelig ubehagelig problem som går ut over både nattesøvn og kosthold.

Dette har vært diskutert før, fenomenet har vært forklart, bortforklart, latterliggjort, tatt alvorlig, gjort til kvinnesakskamp og så videre.

Jeg savner et perspektiv her. Perspektivet til stakkars uopplyste menn som driter seg fullstendig ut i sine forsøk på å gjøre tilnærmelser uten at det var meningen å være slem.

Det finnes nemlig en kjent villfarelse som sitter ganske dypt i de fleste av oss: Troen på at andre opplever verden på samme måte som oss selv. I en velkjent løgn heter det seg at “på seg selv kjenner man andre”. En del offentlige tjenesteuttøvere utøver i tillegg hele sitt yrke basert på en villfarelse om at det går an å oppleve hvordan andre har det, eller “sette seg i den andres sted”. Men nok om det. I denne sammenhengen holder det å poengtere at dette dreier seg om villfarelser.

Jeg har ved flere anledninger hørt påstander om hva enkelte kvinner “ønsker”. Påstandene kan være basert på de rareste ting. Alt fra klesstil til hvorvidt noen ser litt sinna ut når de høyrøstet uttaler seg på tv. Uttalelsene er nok alltid basert på en misforståelse. Et kort skjørt betyr ikke nødvendigvis at noen har lyst på akkurat deg. Noen kvinner kan også være skikkelig snerpete på tross av at de nylig fikk seg et skikkelig godt ligg. Det høres kanskje utrolig ut, men slik er det nå en gang.

Opphavet til påstandene er nok følgende. Menn forsøker å gjenkjenne seg selv og sitt eget perspektiv i kvinner. Dersom jeg selv tar på meg tettsittende klær og vrikker meg rundt lett bedugget på by’n, så er det faktisk godt mulig at det er fordi jeg ønsker tilnærmelser fra det motsatte kjønn. Kanskje jeg til og med har lyst til å være gjenstand for til dels grove og direkte tilnærmelser. For alt du vet kan det jo hende at spissformuleringene i bloggen min egentlig kommer av at jeg ønsker en masse epost som overhodet ikke tåler dagens lys…

Poenget mitt er at jeg egentlig bare kjenner meg selv. Hvis jeg tok på meg et miniskjørt og fikk operert inn en skikkelig enorm kløft, så er det godt mulig at jeg ville gjort det fordi jeg var “ute etter litt moro”. Det vil ikke dermed si at lett antrukne kvinner med store pupper er ute etter det samme. Og om jeg skulle få lyst på dem, så betyr det i hvert fall ikke at de dermed også får lyst på meg.

Derfor har jeg tro på noe som gjerne kalles kommunikasjon. Jeg tror, nei, jeg vet at det finnes kvinner som vil sette pris på relativt slibrige henvendelser i innboksen sin. Samtidig er jeg ganske overbevist om at dette ikke gjelder alle. Jeg er også ganske overbevist om at å prøve seg på å være slibrig først, for så å finne ut om det var et blinkskudd, er en ganske idiotisk fremgangsmåte. Nå er jeg ikke noe særlig på å snakke direkte skittent. Jeg har prøvd meg på det, men synes stort sett det blir litt rart og kleint. Hvis jeg hadde hatt et brennende ønske om å sende meldinger nattestid som stort sett ikke inneholder annet enn “pikk” og “fitte” i relativt grafiske og usjarmerende setningskonstruksjoner, så ville jeg nok vært mer komfortabel med å sjekke om det var greit først.

For dette er også en gammel overtro som jeg ut fra personlig erfaring mener å ha tilbakevist: At tilnærmelser er noe som bare skal “skje av seg selv”, og at menn må være aktivt pågående og forsyne seg på egenhånd hvis noe skal skje på sjekkefronten. Vet dere hva? -Det går faktisk helt fint å spørre om lov først.

“Hei, jeg er en fullstendig fremmed mann som liker bloggen din. Får jeg sende deg grisemeldinger?”

“Jaokei. ;)

Ok, jeg vet ikke noe om hvordan det der funker på bloggere. Men på tross av at jeg ikke har en kjempelang portefølje av vellykket flørt på samvittigheten, så har jeg tross alt en og annen god erfaring med å spørre om lov til å kysse, klemme, ta på og så videre først. Mulig det finnes kvinner som synes det er uromantisk. Mulig det finnes kvinner som faktisk liker å bli overrumplet og tilsynelatende utsatt for overtramp mot deres virtuelle eller reelle intimsoner også, men vi kan faktisk ikke tillate at alle skal utsettes for “prøv og feil-metoden” av den grunn. Å skyte i blinde fører desverre til at man treffer feil i blant, og i dagens samfunn vil vi ikke ha noe av det. Kvinner som helst vil si nei, men mene ja, får etter min mening heller sitte hjemme med uforrettet sak.

Snakk sammen!

For vi kjenner faktisk ikke andre på oss selv, og utilsiktede overtramp mot kvinner burde rett og slett være unødvendig.

flattr this!

This entry was posted in Sosialpolitikk and tagged , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Connect with Facebook

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>