Av og til er det en seier i seg selv å kaste inn håndkledet.

Nå pakker jeg sammen mattebøkene inntil videre, og det føles egentlig ganske bra.

Jeg hadde bestemt meg for å ta 10 studiepoeng i matematikk ved universitetet dette semesteret. Et innføringskurs: Kalkulus. Derivasjon og trigonometri og integraler og rekkeutvikling og slikt. Jeg kunne velge mellom to forskjellige kurs, og valgte det de påsto var det mest utfordrende av dem. Ved siden av alle de andre tingene jeg gjør. Enkelte av vennene mine mente jeg var fullstendig sprø, men det er jeg jo…

Det første hinderet jeg støtte på, var at jeg ikke egentlig hadde fulgt med i matematikken på videregående, og at jeg hadde glemt mesteparten av det jeg kunne da jeg var avgangselev i 1998. Det kostet mye tid og krefter å ta igjen mine medstudenter, men akkurat det klarte jeg. På tross av at jeg ikke kunne følge forelesninger eller være med på regnegrupper. Jeg stolte blindt på mine egne analytiske ferdigheter og hjelpen fra mattekyndige venner. Jeg ble ikke skuffet, men det kostet meg en del av tid og krefter.

Første obligatoriske oppgave gikk fint. Jeg var med videre. Jeg hadde i tillegg begynt å få de mest basale regnereglene som de andre studentene hadde inne fra før inn i blodet. Det ble lettere å henge med. Jeg var fremgangsrik og trivdes med det.

Så kom oktober.

Verdensdagen for psykisk helse har en tendens til å fylle kalenderen min en kort periode. Ingen vil høre foredragene mine resten av året, men innen for et tidsrom på en drøy uke vil plutselig alle høre dem. I tillegg ble jeg plutselig en etterspurt kursholder, egentlig litt på grunn av tilfeldigheter, men dette skjedde omtrent samtidig.

Så hadde jeg plutselig en kunde som trengte masse it-hjelp, og det ble lagt inn mange uforutsette arbeidstimer på konsulentfronten. Disse timene førte stadig med seg enda mer arbeid etter hvert som nye og uforutsette problemer dukket opp.

Som om ikke det var nok, ble bandet jeg spiller i trukket inn i noen spillejobber. Samtlige utenbys. Noen også utenlands. Det ble vanskelig å si nei.

Alt dette kom i tillegg til alt det andre jeg har ansvar for i det daglige.

Nå er det tre dager til neste obligatoriske oppgave skal leveres inn, og jeg har plutselig ikke snøring lenger. Jeg har prioritert å levere ovenfor kundene mine og tjene til livsopphold. Jeg mottar hverken penger fra NAV eller Lånekassen, og har fint lite fast arbeid, så jeg føler ikke akkurat det har vært feil prioritering. Man skal jo spise også.

I tillegg har alt arbeidet medført at jeg nå er i dialog med en spennende potensiell arbeidsgiver. Det skal man ikke kimse av. Noe av formålet med å studere matematikk var uansett å gjøre meg mer attraktiv på arbeidsmarkedet siden jeg allerede er utdannet som lærer, men foreløpig bare kan undervise i fag som nesten ingen studerer. Nå kan det se ut til at jeg får en spennende jobb på et helt annet felt, og da faller noe av grunnen til at jeg studerte matematikk bort.

Det er godt mulig at jeg kan sette meg ned nå, bite tennene sammen og gjøre en enorm arbeidsinnsats for å få levert den obligatoriske oppgaven. Men i morgen skal jeg holde kurs i Oslo hele dagen for en av kundene mine, og jeg synes heller jeg bør prioritere å gjøre en god jobb der.

Dessuten liker jeg matte. Jeg har synes det har vært kjempegøy å sette meg ned og bryne meg på oppgavene. Det er bare det at gleden over dette har avtatt etter hvert som presset for å levere/prestere har økt. Hvis jeg legger vekk mattebøkene nå, er det større sjanser for at jeg fortsetter å studere matte, og heller tar noen eksamener senere. Det er viktig for meg. Jeg vil ikke ofre et bra fag på prestasjonsalteret.

Likevel. Det har vært vanskelig å ta denne avgjørelsen. Jeg liker å se på meg selv som en som aldri gir opp, og jeg la egentlig ganske mye stolthet i det at jeg greide å henge med i matematikken ved siden av alt det andre. Så det stikker litt.

På den andre siden liker jeg også å se på meg selv som en som er i stand til å ta smarte og bevisste valg, og som kan tvinge min egen stolthet i kne dersom det viser seg at stoltheten min er lite konstruktiv.

Derfor er jeg i grunnen ganske fornøyd med meg selv når jeg nå bestemmer meg for å legge om på prioriteringene mine, og heller bruke denne helgen til å  avholde et kurs for en oppdragsgiver,  og delta på deler av en treningssamling i Bergen Aikidoklubb.

Jeg gir opp. Jeg ser på det som en stor seier.

flattr this!

This entry was posted in Diverse. Bookmark the permalink.

One Response to Av og til er det en seier i seg selv å kaste inn håndkledet.

  1. Bra skrevet, og ikke minst: Bra tenkt! Jeg liker tanketilnærmingen du har til livets utfordringer.

    Skulle ønske jeg var like flink som deg til ikke å gi opp. Og jeg skulle ønske jeg var like flink som deg til å ikke klandre meg selv når jeg faktisk gir opp.

    Tror jammen jeg skal finne fram den Store prokrastineringsartikkelen din igjen, jeg! :)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Connect with Facebook

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>