Kunsten å lage kasteballer

Jeg har alltid slitt med kunsten å rette oppmerksomheten min mot rett sted til rett tid. Rettere sagt: Jeg har alltid slitt litt mer med det enn dem rundt meg.

Gjennom barneårene mine virket det ofte som om de rundt meg hadde en eller annen form for hemmelig fellesskap som jeg ikke var en del av. Et fellesskap hvor de delte kunnskap om hva som foregikk, hva som var god skikk og bruk i ulike sammenhenger, og hvor de minte hverandre på viktige ting som at det er bading i gymmen i dag, så husk badebukse.

Jeg fikk ikke med meg denne informasjonen. Alle er jo uoppmerksomme innimellom. Særlig barn. Ingen får med seg alt. Dette ble jeg fortalt, så det at de andre fikk med seg ting måtte skyldes noe annet enn oppmerksomhet. Jeg tenkte kanskje at de hjalp hverandre med å få med seg det som var viktig. Fordi de var kule, og derfor gode venner som snakket sammen. Jeg var jo ikke en av de kule. Derfor var det ikke noen som sa noe til meg. Trodde jeg. Til jeg begynte på videregående.

Helt opp til siste året på ungdomsskolen hadde jeg klart å henge med i fagene som ble undervist uten egentlig å følge med eller gjøre lekser. Det var ikke så vanskelig å late som jeg hadde gjort leksen i samfunnsfag så lenge jeg kunne ha boka åpen når jeg ble spurt, sånn at jeg kjapt kunne reformulere hva som sto der til et svar “med egne ord” samtidig som jeg lot som jeg leste fra kladdeboken (som meget gjerne kunne inneholde noe jeg hadde skrevet i et helt annet fag).  På videregående fungerte imidlertid ikke strategien lenger. Fagene, i det minste noen av dem, ble for krevende.

Det var da jeg oppdaget det. Jeg fulgte jo med. Jeg satt og nistirret på tavlen og læreren. Noen av dem som satt lenger frem fulgte ikke med i det hele tatt. De fulgte med på hverandre. At det var heldagsprøve neste dag visste likevel de som ikke fulgte med i timen. Jeg som fulgte med, visste det ikke. Det var nå jeg fikk mer enn en gryende mistanke om at min oppmerksomhet fungerte annerledes enn de andres. En mistanke jeg delte med min kontaktlærer.

Kontaktlæreren tok min henvendelse alvorlig. Det samme gjorde skolehelsetjenesten etter at hun hadde sendt meg dit. Disse sendte meg videre til nevropsykologisk poliklinikk, som også tok meg alvorlig. Resultatet? Riktig medisinering. Gode pekepinner på hva jeg trengte av ekstra oppfølging og hjelp. Velvillige lærere. Nysgjerrige medelever. Fullført videregående utdanning. Etter hvert også en mastergrad på universitetet, med toppkarakter. Det at jeg nå sliter med å få jobb skyldes i større grad at jeg har en lite etterspurt utdanning enn det skyldes at jeg har ADHD.

Jeg hadde flaks. Jeg hadde evnen til å sette fingeren på hva problemet mitt var og klarte å videreformidle dette til noen andre. Uten den evnen vet jeg ikke hvor jeg hadde endt opp, men jeg vet veldig godt hvor en del av mine venner som i mindre grad har denne evnen havner. Mange av dem sendes frem og tilbake i hjelpeapparatet, og på tross av deres egne ressurser og evner blir de værende der.

Siden 2004 har Helsedirektoratet hatt en satsning kalt “psykisk helse i skolen“. Prosjektet hadde i utgangspunktet varighet til 2008, men ble forlenget til 2011. Flere undervisningsprogrammer inngår i prosjektet. Noen er rettet mot lærere, andre er rettet mot elever. Organisasjonen Mental Helse har selv bidratt gjennom Venn1, som er en prosjekt hvor ungdom selv formidler noen av sine erfaringer med det å ha en vanskelig og problematisk ungdomstid. SINTEF Helse har i år publisert en evalueringsrapport av satsningen, inklusive Venn1, og har blant annet kommet frem til følgende:

  • Skoler som gjennomfører de elevrettede programmene innen Psykisk helse i skolen fokuserer mer på tiltak for det psykososiale miljøet enn kontrollskolene.
  • Elever ved programskolene opplever å ha lært mer om psykisk helse, om hjelpeapparatet og betydningen av vennskap, enn elever ved kontrollskolene.
  • Blant elever ved programskoler øker forekomsten av selvrapporterte psykiske vansker. Det er rimelig å anta at dette skyldes økt bevissthet og åpenhet, og ikke en reell økning i psykiske vansker.

For å kunne ta kontakt for å få hjelp til å håndtere sine problemer, har en del elever hatt behov for å få vite at det er mulig å ha slike problemer, og at kanskje det ikke er slik at “alle andre har det sånn”. Opplysninger om viktigheten av et godt psykososialt miljø har medført større fokus på psykososiale tiltak. Elever og lærere har altså ikke bare blitt flinkere til å ta vare på seg selv, men også hverandre. Kanskje har vi sluppet en og annen fremtidig kasteball som sendes frem og tilbake mellom offentlige tjenester i voksen alder. Kanskje har noen skoler fått litt mindre problemer med mobbing.

I det minste for en periode.  SINTEF har nemlig også kommet frem til følgende:

Effektene av de elevrettede programmene målt på skolenivå gjelder kun på kort sikt, og skyldes trolig at implementeringsfasen har vært for kort.

Vi har ikke fått holde på lenge nok med informasjonsarbeidet vårt. Til neste år kan det være slutt på satsningen og dermed også midlene. Det er ikke bygget opp noen alternativer. Riktignok er det planlagt at regionssentrene for barn og unges psykiske helse (RBUP) skal få en del bevilgninger fremover for å drive informasjonsarbeid, men disse mener at dette informasjonsarbeidet er noe det vil ta år å bygge opp. I mellomtiden forsvinner de eksisterende tilbudene. Vi er tilbake ved null. Et tiltak som sannsynligvis vil kunne spare samfunnet milliarder i helseutgifter og trygdeutbetalinger, og som til sammenligning er meget billig, risikerer å forsvinne til neste år. Hvis tiltaket forsvinner, vil det ta tid å få bygget opp noe nytt.

Hvorvidt det er mulig å gjøre noe for å sikre fortsatt satsning på psykisk helse i skolen fra Helsedirektoratet i 2012 vet jeg ikke. Mental Helse kommer i det minste ikke til å ta lett på faren for at et av deres viktigste prosjekter kanskje mister all offentlig finansiering.  Jeg håper de har din støtte i det. Kanskje vil du til og med bli medlem?

En ting er i hvert fall sikker. I dagens samfunn er det ingen kunst å lage kasteballer. Det er kjempelett.

flattr this!

This entry was posted in Psykisk helse, Sosialpolitikk and tagged , , , , , , , , , . Bookmark the permalink.

5 Responses to Kunsten å lage kasteballer

  1. Caroline says:

    Hva?! Skal psykisk helse i skolen prosjektet avsluttes? Det er jo kjempe trist! Jeg skal jo selv bli barneskolelærer, og brenner veldig for zippys venner! Det er jo en annen forening som har det programmet i utgangspunktet, og på nettsidene står det at de er i ferd med å videreutvikle dette fra å bare gjelde 1. klasse til også 2.-4.klasse, så jeg håper at det lever videre dersom psykisk helse i skolen nedlegges, for jeg har kjempe lyst å ta det i bruk den dagen jeg er ferdig utdannet og skal jobbe i skolen!

    • Kristian Haugland says:

      Det er ikke fullstendig avklart ennå. Det eneste løftet som er gitt er at prosjektet videreføres “i hvert fall ut 2011″. Ut over det kan det se mørkt ut.

    • Kristian Haugland says:

      Jeg var kanskje litt rask med å si at det er slutt på videreføringen, så jeg har endret det til at det “kan være slutt på”. Vi vet jo ingenting før budsjettene legges frem.

  2. Terje Petter Leiros says:

    Du skriver godt, Kristian. Håper noen med makt leser dette. Det er en viktig sak, og det er absolutt noe riksmedia kunne hatt interesse av å ta tak i.

    • Kristian Haugland says:

      Vi får håpe det blir lest og delt av tilstrekkelig mange til at noen får øynene opp, da. ;)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Connect with Facebook

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>