Hvorfor utsetter vi ting?

“Prokrastinere” er et fint og fornemt ord som du kan imponere dine venner med, og hvis du ikke har lært deg det ennå så er det jammen på tide. Prokrastinasjon er i tillegg big business. Både det å forårsake og å avverge prokrastinasjon er multimilliardindustri.

Ordet kommer fra latin og er satt sammen av “pro” (til) og “crastinare” (for i morgen), og vi sier at vi prokrastinerer når vi holder på med andre ting enn det vi føler at vi burde ha gjort.

Akkurat nå burde jeg ha vært innlogget i nettbanken for å betale regninger. Jeg burde ha sendt inn en salgsmelding på en bil, jeg burde ha sendt en reiseregning… ja… listen er egentlig lang som et vondt år, og noen av tingene på listen har vært utsatt i månedsvis. I stedet skriver jeg på denne bloggen. Selv om listen med ting jeg burde få unnagjort består av en masse ting som jeg faktisk ønsker å få gjort.

Hvorfor gjør jeg noe annet i stedet?

Prokrastinasjon bortforklares ofte med latskap i dagliglivet. Du satt foran tv’en i stedet for å ta oppvasken fordi du er lat. Du gidder ikke. Du tar deg ikke sammen. Jeg tror det er en dårlig forklaring. Det er i hvert fall ikke en forklaring som hjelper deg med å få unnagjort oppvasken.

Personlig har jeg et sterkt og brennende ønske om å ta min egen oppvask hjemme hos meg selv. Likevel tårner den seg opp. Det å si til meg selv at jeg er lat eller burde ta meg sammen har ikke ført til at oppvasken blir tatt. Det er altså på tide å finne en annen forklaring. En som bidrar til å løse problemet.

I følge engelske wikipedia er overdreven prokrastinasjon et symptom på ADHD. Dette skyldes sannsynligvis underaktivitet i den delen av hjernen som skal velge mellom utførelsen av ulike handlinger. Jeg har altså større utfordringer her enn andre. Det hjelper jo ikke stort. I hvert fall ikke hvis jeg da kan unnskylde meg med at siden jeg har større utfordringer enn andre, så kan jeg bare gi opp. Andre har jo mer enn store nok problemer med at de utsetter ting uten å ha ADHD, ikke sant?

Nei, jeg ønsker å se på det annerledes. Jeg har større utfordringer enn normalt. Det betyr bare at når jeg overvinner mine utfordringer, så har listen min lagt høyere enn hos andre. Jeg har klart noe ekstremt vanskelig. Jeg er supermann. Så det så.

Så til arbeidet med å nøste opp i den store prokrastinasjonsfloken. La oss se på årsaksforklaringer (sånn rent bortsett fra ADHD) først, og se hva som kommer ut av det:

Prokrastinasjon er en naturlig forsvarsmekanisme

Menneskedyret har ikke godt av for store påkjenninger og stress over tid. For å unngå dette er mange av oss innrettet slik at dersom vi i utgangspunktet er stresset, så vil vi la være å gjøre oppgaver som er absolutt nødvendige her og nå, og heller rette oppmerksomheten mot noe som vi opplever som mer umiddelbart tilfredsstillende, og dermed reduserer stressnivået vårt. Det er av og til sunt å la seg distrahere, rett og slett.

Problemet oppstår når det at en utsatt oppgave i seg selv blir en kilde til stress. Det oppleves som ubehagelig at oppgaven ikke er gjort ennå. For å redusere ubehaget gjør man noe annet i stedet, og resultatet blir enda mer ubehag. Jo mer en oppgave blir utsatt, jo vanskeligere blir den altså å begynne på. Noen som kjenner seg igjen?

Å fortelle meg selv at det blir enda verre hvis jeg ikke “gjør det i dag” har imidlertid ikke fungert som løsning for meg så langt. Kanskje jeg kommer lenger hvis jeg ser på hva det er som gjør at enkelte oppgaver oppleves som ubehageig på en sånn måte at jeg utsetter dem?

1. Selvtillit og tro på egen mestring er en faktor

Det viser seg at ens egen tro på mestringsevne i forhold til en oppgave har sterk innflytelse på hvorvidt jeg kommer til å utføre oppgaven. Den innflytelsesrike psykologen Albert Bandura bruker begrepet “self efficacy”. Ved å finne ut hva som påvirker mestringsfølelsen min i forhold til ulike oppgaver, kan jeg kanskje finne ut hvordan jeg øker den, og dermed også øke sjansene for at jeg får gjort det jeg ønsker å gjøre. La oss se nærmere på slike påvirkningsfaktorer.

Mangel på kunnskap om eller oversikt over en oppgave reduserer forventningene til mestring

Hvis jeg har en oppgave som jeg opplever som uoversiktlig eller vanskelig, synker sjansene for at den blir gjort.

Dette kan løses. Hvis jeg har en stor og uoversiktlig oppgave, kan jeg bruke tid på å bryte den ned i mindre og mer oversiktlige oppgaver. Videre kan jeg slutte å se på det å innhente mer informasjon og etterspørre mer opplæring som sløsing med tid. Jeg liker å lære meg nye ting, og jeg liker å søke meg frem til ny informasjon. Vanligvis ser jeg på det som prokrastinering. I disse sammenhengene kan jeg begynne å se på det som en del av oppgaven. Det gjør meg tryggere, og vil dermed gjøre at det er mer sannsynlig at den blir gjort.

Hvis du er en leder med personalansvar og leser dette: Det å bruke mye ressurser på god opplæring er mer verdt enn du aner. Særlig i forhold til ansatte i lavere stillinger. Her er ofte mestringsforventningene lavere enn høyere opp i hierarket ditt. Dine ansatte “på gølvet” ser på noen av oppgavene sine som uoversiktlige, og de har heller ikke full oversikt over hvordan deres arbeidsoppgaver bidrar til å drive organisasjonen fremover. Hvis du har en eneste ansatt som du opplever som litt lat, så er det egentlig en tilbakemelding til deg om at du prioriterer opplæring, kommunikasjon og tilrettelegging for dårlig. Dette er ikke den ansattes problem, for det er ikke et problem den ansatte kan løse selv. Dette er et ledelsesproblem, men det er et problem som ledelsen kan løse.

Frykt for å feile reduserer mestringsfølelsen

Det finnes to typer perfeksjonisme.

Noen perfeksjonister legger ned ekstra mye ressurser i en oppgave fordi de opplever det som tilfredsstillende å fortsette til de har oppnådd perfekt resultat.

Noen perfeksjonister unngår oppgaver fordi de er redd for at resultatet ikke skal bli godt nok.

Jeg er perfeksjonist på en god måte når jeg trener aikido. Teknikkene er aldri utført bra nok. Derfor legger jeg meg enda mer i selen for å bli bedre. Når jeg trener med folk som identifiserer og påpeker nye feil, begynner jeg alltid å smile. Jeg gleder meg over å ha oppdaget enda mer som må jobbe med, og jeg prøver og prøver igjen til feilen er tilfredsstillende eliminert. Jeg opplever meg aldri som god nok, og derfor gir jeg meg aldri.

Jeg er perfeksjonist på en dårlig måte når det gjelder skjemaer som skal fylles ut. Jeg får dem alltid i retur. I fjor sommer gikk jeg på arbeidsledighetstrygd. Da hendte det at jeg ikke fikk utbetaling enkelte måndeder fordi jeg ikke leverte meldekort. Denne sommeren kom jeg ikke en gang så langt at jeg registrerte meg som arbeidsledig.

Jeg opplever det å få skjemaer i retur som nederlag. Ofte har det negative konsekvenser å fylle ut ting feil. Jeg kan risikere at utbetalinger i nettbanken havner feil, derfor utsetter jeg betalingene. Jeg kan risikere å ikke få det jeg søker om på grunn av feil. I forhold til NAV kan jeg til og med risikere å bli anmeldt for trygdesvindel hvis jeg gjør feil. Jeg er vant til at jeg gjør feil. Jeg er vant til at jeg får ting i retur. Jeg opplever det som negativt å gjøre feil, og jeg vet at jeg kommer til å gjøre nye feil. Derfor unngår jeg oppgaven.

Forskjellen? Det er ikke viktig å være feilfri i aikido. Jeg er ikke redd for å gjøre feil, derfor bruker jeg store ressurser på å finne feil og korrigere meg selv. Dette gjelder alt jeg er dyktig til. Det er ikke viktig å være en feilfri pedagog. Derfor er jeg en veldig kompetent lærer, kurs- og foredragsholder som stadig er villig til å eksperimentere med nye metoder for å bli bedre. Det er ikke viktig om jeg gjør feil når jeg løser it-kundene mine sine problemer. Dermed har jeg ingen problemer med å legge meg ekstra i selen for at kundene får gode løsninger.

På barneskolen lærte jeg at det var viktig å ikke gjøre feil når jeg gjorde skolearbeid. Noen feil var helt ok. Det var ok å ikke svare riktig alltid. Det var ikke ok å gjøre slurvefeil. Det var latskap. Dette burde jeg kunne gjøre bedre. Jeg lærte meg å hate innføring av stiler. Jeg lærte meg å hate utfylling av oppgaver. Jeg lærte meg å ha te ganske mye, og jeg ser at de oppgavene hvor jeg ble forklart at det var viktig å ikke gjøre feil, og at det spilte negativt tilbake på meg selv hvis jeg gjorde feil, er oppgaver jeg skyr som pesten i dag. Skjemaer som må utfylles korrekt er fandens avkom.

Dette er et problem som jeg har lært meg å løse for andre, men ikke for meg selv. Jeg har mye erfaring som leder for lokallag i ulike frivillige organisasjoner. Ofte kommer medlemmer med gode ideer og prosjekter som de ønsker å sette ut i livet. Jeg pleier å oppfordre medlemmet til å ta ansvaret for oppgaven selv, og få med seg andre til å hjelpe til i stedet for at de skal sitte og vente på at jeg som leder skal sette i gang med det.

I Mental Helse Ungdom Bergen var det en tid mange ildsjeler med mange gode ideer, men nesten ingen gjennomføringsevne. I dag er Mental Helse Ungdom Bergen et lokallag med enda flere ildsjeler, enda fler gode ideer og ganske høy gjennomføringsevne. Grunnen er enkel. De som har prøvd å sette ideene sine ut i livet har alle fått oppleve at de ikke klarte å gjennomføre, men de fikk samtidig oppleve at det ikke hadde noen negative konsekvenser å feile. Derfor var det trygt å se nøye på hva som var gjort feil og så prøve igjen.

Et lite grep i forhold til økonomistyring måtte til. Jeg sørget for å ha nok kontroll til at jeg kunne sende tilbake pengene hvis det ble søkt om midler til noe som ikke ble gjort. I tillegg var min eneste reaksjon på at noe ikke ble utført to enkle spørsmål: “Har du lyst til å prøve en gang til?” og “Hva bør vi gjøre annerledes denne gangen?” Resultat: Opplevelse av at det ikke er farlig å feile, og dermed høy motivasjon for å prøve igjen. Vanligvis med suksess.

På denne måten har jeg sett folk rundt meg vokse og bli stadig mer ressurssterke. Men mine egne skjemaer som må fylles ut blir stadig liggende i en haug på pulten min. Kanskje jeg bør lære opp andre til å bli leder for meg?

Nok en melding til deg som kanskje har personalansvar: Det er vanlig å delegere ansvaret for en oppgave eller et prosjekt til noen andre, men beholde myndigheten selv. Den ansatte må da henvende seg til noen over seg for å få tatt avgjørelser som er viktige i forhold til gjennomføringen. Men hvis oppgaven eller prosjektet feiler, så er det den ansattes feil. Dette er en enkel og velprøvd måte å skape misfornøyde, ineffektive og inkompetente medarbeidere på. Gjør motsatt. Deleger myndigheten over beslutninger relatert til oppgaven eller prosjektet til den som skal utføre, og påta deg ansvaret selv hvis det går galt. Det krever mot, men det gir resultater.

Attribueres suksess til indre egenskaper, øker mestringsfølelsen. Attribueres feil til indre egenskaper, synker mestringsfølelsen.

Denne er litt fin. Det vil si at når du har fått til noe, så er det fordi du er dyktig til det du gjør. Hvis du ikke har fått til noe, så er det på grunn av situasjonen den gangen du prøvde. Du får det sikkert til neste gang, for da blir det jo en annen situasjon. Dette kan jeg trene på i forhold til hvordan jeg ser på både mine egne og andres oppgaver.

Vi tar det enda en gang: Ønskes effektive medarbeidere og det er vanskelig å peke på ytre anliggender når noe ikke går som planlagt, bør ledelsen sørge for å påta seg ansvaret for at det gikk galt.

Det hjelper ikke på mestringsforventningene å legge skylden på ting som ikke kommer til å forandre seg.

Hvis jeg har strøket på eksamen fordi faget er vanskelig, så kommer jeg ikke til å ha høye forventninger til at jeg kommer til å stå neste gang. Jeg bør heller lete etter en grunn som kommer til å forsvinne.

Jeg bør altså aldri legge skylden på at jeg har ADHD med mindre jeg ikke har tenkt å prøve igjen. Jammen bra jeg bestemte meg for å ikke gjøre det allerede i innledningen, da. Da er det fortsatt håp.

2. Prokrastinasjon kan være et resultat av at vi undervurderer hvor lang tid noe kommer til å ta

Dette innebærer at det er lett for å havne i et skippertak ufrivillig som resultat av manglende oversikt og kunnskap om oppgaven. Nok en grunn til å bruke ressurser på å strukturere oppgaven i oversiktlige deler og bruke ressurser på å skaffe kunnskap.

3. Vi har egne strategier for å kunne fortsette å prokrastinere selv når det er en dårlig ide.

Her er mange fine strategier:

  • Vi unngår situasjonene hvor vi kan komme i kontakt med eller bli minnet på oppgavene som vi bør gjøre
  • Vi oppsøker aktivitet som er distraherende nok til at vi glemmer oppgaven
  • Vi prøver å forklare oss selv og andre at “det egentlig ikke er så viktig likevel”. Denne har jeg mye erfaring med fra eksamenslesing.
  • “Andre prokrastinerer mer enn meg, så det kunne jo vært verre. (Denne slipper jeg å stri med. Jeg er nemlig kongen av prokrastinasjon.)
  • Vi spøker det bort. (Se parentesen over. Oops…)
  • Man skylder på ytre grunner til at man prokrastinerer
  • Bortforklaring: “Jeg jobber best når jeg er sent ute”

Konklusjon: Ting jeg kan gjøre noe med

Jeg tror ikke det er riktig ressursbruk å prøve å bekjempe strategiene jeg har for å kunne prokrastinere. Strategiene er et resultat av at jeg opplever å ha behov for å prokrastinere, og det er dette behovet jeg kan forsøke å gjøre noe med.

Her er metoder som jeg allerede bruker og innimellom har suksess med:

  • De tingene som jeg har bestemt at skal gjøres på en bestemt dato og et bestemt klokkeslett, er det mer sannsynlig at jeg gjør. Til dette bruker jeg kalenderfunksjonen på den superteknologiske telefonen min
  • Ting jeg har lovet å gjøre til en bestemt tid til noen andre og som jeg kommer til å bli spurt om jeg har gjort, er det mer sannsynlig at jeg gjør
  • Enda mer effektivt er å avtale at jeg skal møte noen for å utføre oppgaven sammen med dem
  • Oppgaver som jeg opplever som truende og hvor jeg er redd for å feile, blir enklere hvis jeg ser på det som “trening” og kan se på det som en slags lek at jeg skal bli dyktig til å utføre dem
  • Når jeg har fått gjort noe jeg har utsatt lenge, så er det fordi jeg er supermann. Hvis jeg setter av tid til å nyte følelsen av at jeg har fått til noe som er vanskelig, så øker sjansene for at jeg gjør det flere ganger
  • Latskap finnes ikke. Jeg er ikke lat. Det er ikke du heller. Å skylde på latskap gjør vondt verre. Det at jeg oppdaget dette har faktisk vært noe av det mest effektive jeg har gjort noensinne

Men oppvasken? Den har jeg faktisk ikke tenkt å ta i dag uansett. Noen ting er rett og slett viktigere enn den jævla oppvasken.

flattr this!

This entry was posted in Filosofi and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

2 Responses to Hvorfor utsetter vi ting?

  1. Harald Sola says:

    Dan Ariely et.al har gjennomført en rekke fine studier blandt sine studenter om prokrastinasjon. Annerkjenner at han jo er sosialøkonom med til dels enkel fremstilling av sine data i bøker. Mener allikevell at de er verdt å se på. Derfra er vel oppsummeringen at praktisk talt alle prokrastinerer, men at de fleste vet om det. Og gitt at de har muligheten velger de jevnt over å tvinge seg til å unngå det.
    Et eksempel var tre grupper studenter. En med forhåndsdefinerte datoer for innleveringer. En med selvvalgte datoer for innleveringer. Siste med ingen datoer utover siste dag i semesteret, men disse kunne levere de tre oppdavene når som helst. Ingenting ble lest eller gradert før etter siste dato.
    Viste seg at de med ingen rammer gjorde det dårligst. De med predefinerte rammer gjorde det best.

    Så noen ganger må man piskes ut av prokrastinasjonen. For min del er det eneste måte å unngå det på, men som du nevner selvpisking virker.
    Forøvrig et sjarmerende tema.

  2. Pingback: Kurs i mestringsstrategier | Superaktivt tankespinn

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Connect with Facebook

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>