Har Utøya-ofrene mer rett på tilrettelegging 2

Dette er en oppfølging fra onsdagens post, hvor jeg problematiserte Lånekassens fordelaktige behandling av sommerens terrorofre.

Etter at posten ble lest, og jeg fikk et par tilbakemeldinger, tenkte jeg å prøve å ta saken et steg lenger. Jeg ønsket å se om jeg med loven i hånd kunne kreve at Lånekassen ga samme fordelaktige behandling til andre med tilsvarende problemer. Jeg sendte derfor en epost til Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon sitt rettighetssenter for å høre med juristene der hva de mente om saken. Henvendelsen er gjengitt nedenfor:

Min henvendelse

Hei, jeg har et spørsmål som jeg tror er av prinsipiell art knyttet til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Lånekassen har offentliggjort at det vil gjøres en del unntak fra lånekassens regelverk i forhold til tilrettelegging for terrorofre etter 22.07.

Ved første øyekast kan jo dette virke som positiv særbehandling, men samtidig innebærer denne særbehandlingen en diskriminering av alle unge som er i en utdanningssituasjon og sliter med traumer fra andre opplevelser enn terrorhandlingene 22/7.

Til sammenligning blir det som å si at en som er lam fra livet og ned etter Utøya har krav på spesialtilpasset elektrisk rullestol, mens en som er lam fra livet og ned etter en bilulykke ikke har krav på mer enn en manuell stol uten tilpasninger.

Jeg ønsker ikke at lånekassen skal endre på selve ordningen, men jeg ønsker å tvinge dem til å la ordningen gjelde for alle med samme type funksjonsnedsettelser og behov, og ikke bare for terrorofre. Post traumatisk stress lidelse er tross alt en funsjonshemming. Terroroffer er det ikke.

Det jeg lurer på er om det blir riktigst å gjøre dette til et spørsmål om lovbrudd, eller om jeg blir nødt til å kjøre det utelukkende som en politisk sak. Og: Dersom saken kan kjøres juridisk, hvordan går jeg da frem?

For mer utfyllende om emnet kan dere lese mitt blogginnlegg her:

http://superaktiv.net/?p=189

Kristian Haugland

Sentralstyret
Mental Helse

I dag fikk jeg svar fra rettighetssenteret. Jeg gjengir det også.

Svaret

Hei og takk for din henvendelse til Rettighetssenteret.

Jeg kjenner ikke til dette i detalj, men det har jo vært hevdet at terrorofrene skal få/bør få særbehandling også på andre områder også, blant annet ved at familiene får dekket gravferd av staten og ved behandling av voldsoffererstatning. Jeg tror ikke at dette er diskriminering, men en særordning for en bestemt gruppe etter en bestemt hendelse.

Hvis du ønsker en ytterligere vurdering kan du ta kontakt med Likestillings- og diskrimineringsombudet. Det er også her du må henvende deg dersom du vil klage saken inn, dvs velger en juridisk fremgangsmåte.

Kontaktinformasjon til LDO: http://ldo.no/no/Sekundar-meny/Kontakt-oss/

Vennlig hilsen
Rettighetssenteret
Anne Therese Sortebekk
Juridisk rådgiver

Telefon: 96 62 27 60
E-post: rettighetssenteret@ffo.no

www.rettighetssenteret.no

FUNKSJONSHEMMEDES FELLESORGANISASJON
Mariboes gate 13, 0183 Oslo
Telefon 815 56 940 - www.ffo.no

Hvorfor jeg ikke er fornøyd med svaret

Positiv særbehandling er en form for diskriminering, men i motsetning til negativ særbehandling er det både en lovlig og ønskelig form for diskriminering. Det er forsåvidt helt greit.

Jeg syntes det var riktig å gi de berørte etter terrorhandlingene i sommer særbehandling i forhold til gravferdene, selv om andre som på meningsløst vis har fått sine nærmeste revet bort kan ha minst like stort behov for økonomisk bistand for å ha råd til å begrave sine. De som døde på Utøya ser jeg på som helter. De var der fordi de trodde på saken sin, og selv om de ikke fikk noe valg, så både kjempet og døde de for saken sin under ekstreme forhold. De burde ikke bare få dekket utgiftene til sin begravelse, alle som var der fortjener medalje simpelthen fordi de var der. Fordi de er helter.

Jeg har heller ingen problemer med særbehandlingen i forhold til voldsoffererstatningen. Særbehandlingen dreier seg om at ofrene ikke skal behøve å selv kontakte politiet og levere en formell anmeldelse før de kan søke om erstatning. I tillegg trenger de ikke å måtte bevise at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at det har skjedd en handling som gir rett til voldsoffererstatning. Til sist strekker det offentlige seg litt ekstra for å få behandlet disse søknadene ekstra raskt.

Den særbehandlingen er rimelig. Så klart er det ikke nødvendig at hver enkelt må levere anmeldelse. Vi vet at de var der, vi vet hva som skjedde, å la hver enkelt person måtte gå gjennom hver sin papirmølle for å dokumentere at de ble utsatt for en forbrytelse er fullstendig unødvendig. Dette er ikke først og fremst forskjellsbehandling, det er en smart og effektiv fremgangsmåte hvor man får behandlet mange tilsvarende saker under ett.

Hadde Lånekassen begrunnet sine tiltak med at terrorofrene er nasjonale helter, ville jeg faktisk synes det var helt greit at Lånekassen ga dem noen ekstra dytt. I den store sammenhengen tror jeg ikke det blir snakk om så store ekstrautgifter at dette vil gå på bekostning av andre studenter. Hvis Lånekassen hadde gått ut og sakt at det er særlige forhold her som gjør at de uten problemer kan forenkle dokumentasjonsplikten og saksgangen til terrorofre som søker om særordninger, så ville jeg ikke bare synes det var greit, jeg ville synes det var lurt og kostnadsbesparende.

Problemet kommer når Lånekassen tilbyr særordninger til terrorofre fordi de har særskilte behov. Det er de nemlig ikke alene om, og som jeg argumenterte for i site post er det heller ikke opplest og vedtatt at terrorofrene hverken har et større behov enn andre med tilsvarende problemer, eller at de har bedre grunn til å ha problemer enn andre med tilsvarende problemer. Det er mange unge som har vært utsatt for grusomme traumer, og selv om vi kan sammenligne hendelsene, kan vi ikke sammenligne opplevelsene. Det er som sagt den traumatiske opplevelsen som fører til problemer, ikke den traumatiske hendelsen.

Jeg vil gjerne legge til et problem med Lånekassens særordninger som tilbys terrorofrene:

Hvis noen hadde spurt meg hva Lånekassen kunne gjort for å sørge for at flere unge som har fått seg en knekk får muligheten til å bruke utdanning som tilfriskningsaktivitet, bli friske og komme ut i ordinært arbeid, så ville jeg svart “akkurat sånn som Lånekassen gjør for terrorofrene etter Utøya.” Dette er ikke bare en god ordning fordi det gir bedre muligheter for en gruppe studenter som vi vet har problemer med å komme gjennom studiene på vanlig måte. Det er ikke bare en god ordning fordi det å være høyt utdannet i seg selv er helsefremmende (og det spesielt i forhold til psykiske helseplager). Dette er en god ordning fordi det vil øke andelen arbeidsføre innbyggere i Norge. Hvis du tror utdanning er dyrt, se på hva en som blir ufør 20-årene vil ha kostet samfunnet når han er 60…

Jeg er altså ikke imot ordningen, men jeg synes det å bare gjøre disse særordningene tilgjengelige for terrorofrene fra i sommer ut fra begrunnelsene de gir er en hån mot andre som sliter etter traumer, det er diskriminerende, det er kunnskapsløst, og det å ikke gjøre samme ordninger tilgjengelig for alle med tislvarende problemer er i tillegg dårlig økonomi.

Nå skal jeg ta saken videre til Likestillings- og Diskrimineringsombudet, men jeg kommer til å bruke litt tid på å prøve å gjøre den henvendelsen velformulert og veldokumentert nok til at den faktisk tas seriøst. Bidrag mottas med takk.

Oppdatering 01.10.2011

Etter å ha tenkt litt, har jeg funnet ut at jeg har gått løs på denne saken fra feil side.

I forhold til forskjellsbehandling, er det negativ forskjellsbehandling på grunn av funksjonshemming som ikke er lov. De som ikke får samme behandling som terrorofren, av Lånekassen, blir jo ikke diskriminert mot på grunn av sin funksjonshemming.

Derimot har Lånekassen en plikt til individuell tilrettelegging for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Ut fra hvordan særordningene for terrorofrene er lagt frem, argumenteres det nettopp for at disse løsningene er ment å skulle sikre likeverdige muligheter for terrorofrene i forhold til andre studenter. Det mener jeg at samtidig impliserer at samme tilretteliggingstiltak er nødvendige for å sikre like muligheter for personer som lider etter sterke traumer generelt.

Men:

Plikten etter første til fjerde ledd omfatter ikke tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser.

§ 12. Plikt til individuell tilrettelegging

Jeg regner da med at jeg må klare å overbevise LDO om to ting:

  1. Personer som sliter psykisk etter traumer har samme utfordringer og behov som terrorofrene.
    1. Denne mener jeg er nesten selvsagt. Det er jo nettopp pryksiske reaksjoner på hendelsene i sommer som er terrorofrenes problem
  2. Effekten av slike tiltak er stor nok til at Lånekassen ikke kan regne disse tiltakene som en “uforholdsmessig byrde”.
    1. Denne kan være litt mer vrien å dokumentere, og jeg tror argumentasjonen min vil stå og falle på dette punktet.

Jeg får vel bare fortsette med henvendelsen til LDO. Hjelp mottas med takk.

flattr this!

This entry was posted in Psykisk helse, Sosialpolitikk. Bookmark the permalink.

3 Responses to Har Utøya-ofrene mer rett på tilrettelegging 2

  1. Mae says:

    jeg er enig med deg. Jeg syns de bør få hjelp, men jeg syns også at alle vi andre som har traumatiske opplevelser som popper opp i bakehodet ca hver eneste dag, bør synes. Jeg vet ikke hvilke regler lånekassen vil endre på for Utøya-ofrene, for så langt har jeg ikke giddet å scrolle ned i diverse av landets nettaviser. Men jeg merker, som person som har hatt mitt å styre med, mens jeg studerte, at jeg syns det er fryktelig urettferdig at “synlige” traumeopplevelser med et knips og et vink skal få opprettet særregler, mens alle vi med “usynlige” traumeopplevelser sitter gjemt i mørket. Men spørsmålet er: hvordan skal dette gjennomføres i praksis? Her har vi en gjeng, vi vet de var der, vi vet hva mange av dem gikk gjennom, og vi vet hvem de er. Hvordan skal vi usynlige få “bevist” våre traumer? Tror du det er mulig? Eller tror du det blir styr og skap uten like som den usynlig traumatiserte ikke kommer til å orke å ta tak i, men heller gjør som han gjorde før Utøya: fortsetter, forhåpentligvis på vei opp, og krangler seg opp og over motgangene som han vet vil komme. Jeg syns at hvis du skal sende inn en klage, bør du reflektere og tankespinne KRAFTIG og nærmest finne på et forslag til hvordan alle de usynlige skal bekreftes, uten at det blir nok et stressmoment for den usynlige.

  2. Mae says:

    Jeg sendte også inn et lignende spørsmål, og fikk akkurat samme svaret som deg. Irriterer meg at de ikke kan svare på det jeg faktisk spurte om. Men forventet vel egentlig ikke noe annet, da.

  3. Pingback: Mer om rettigher for studenter etter Utøya | Superaktivt tankespinn

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Connect with Facebook

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>