Fy søren, altså!

Hvorfor er banning stygt?

Helt siden jeg ble en overrumplet mottaker for min mors spontane skyllebøtte sånn i femårs-alderen har jeg forundret meg over følgende: Hvorfor er det egentlig stygt å banne?

Spørsmålet har liksom aldri sluppet taket, og det tror jeg spesielt skyldes at forklaringene jeg har blitt servert aldri har blitt opplevd som særlig gode eller oppklarende. Historikere, sosiologer, lingvister og folklorister som leser dette, lån meg øre! Jeg er veldig nysgjerrig på om det finnes noen saklig hypotese om hvorfor det regnes som stygt å banne. Helst en saklig hypotese som kan understøttes av litteratur eller observasjoner. I mellomtiden tenker jeg å dele med dere hvilke tanker jeg foreløpig har gjort meg.

La oss først avgjøre hvorvidt banning er stygt

Jeg tror, i likhet med de fleste moderne realvitere, at ingenting kan forklares ut fra et objektivt perspektiv. Spørsmålet om hvorvidt banning er stygt rent objektivt sett er altså meningsløst. At banning er stygt relativt til perspektivet til en gitt befolkning er åpenbart. Enkelte grupperinger av verdens befolkning er enige om at banning er stygt. For disse grupperingene er det altså sant at banning er stygt. Grupperinger som ikke mener at banning er stygt er så vidt jeg kan se irrelevante for problemstillingen videre og vil ikke medregnes. I forhold til problemstillingen kan vi altså regne at banning er stygt.

 Mulige forklaringer på hvorfor banning er stygt

1. Gud liker det ikke

Dette var en av de tidligste forklaringene jeg fikk servert (så vidt jeg kan huske, ble den ikke servert av min mor). Jeg har aldri akseptert den som særlig god. Ikke fordi jeg ikke mener at det er opp til en gudeskikkelse å ta en slik avgjørelse, men fordi forklaringen ikke er konsistent.

Enkelte har påstått at banning strider mot Guds forbud mot å misbruke Hans navn. Dette kan vel sies å i så fall gjelde kraftuttrykk som “Herregud!”, “Jesus!”. Disse uttrykkene regnes forøvrig ofte ikke som banning, og av mange blant de aktuelle gruppene regnes heller ikke uttrykkene som spesielt stygge. I Det Nye Testamentet tilføyer i tillegg Jesus at man ikke bør avsverge noen ed eller gi noe løfte i Guds navn, da dette er misbruk. Artig nok betyr dette at vitneutsagn avgitt i amerikanske rettsvesen er systematisert synd mot Jesu ord, men dette er en digresjon. Banning forøvrig er kanskje misbruk av både det ene og andre, men det er ikke Guds navn som misbrukes, og jeg har ikke hørt det bli referert til andre begrunnelser for hvorfor Gud ikke skulle like det. Forklaringen kan altså forkastes.

2. Det forsøpler språket

Denne forklaringen er også inkonsistent. På den ene siden fordi vi stort sett regner et stort ordforråd som et gode. Det å begynne å fjerne bestemte uttrykk fra daglig bruk er altså ikke en opprydning i språket, det gjør språket dårligere. Overdreven, ukritisk og gjentakende bruk av enkelte uttrykk kan riktig nok regnes som en forsøpling eller utvanning av språket, men da må vi regne uttrykk som “atte”, “faktisk”, “altså” og “sikkert” som banneord også.

3. Det er bruk av ord som har mye sterkere betydning enn hva som egentlig er ment

Dette kunne ha vært en god forklaring, dersom jeg mente at ord og uttrykk har noen “egentlig” betydning som kan tilbakeskrives uttrykkenes “opprinnelige” betydning. Jeg mener at et uttrykk egentlig betyr den mening uttrykket vanligvis blir brukt til å formidle og den mening som vanligvis oppfattes av mottaker når uttrykket brukes.

“Pokker ta deg” betyr altså ikke i dag at budskapets avsender har et sterkt ønske om at noen skal dø en smertefull død forårsaket av kopper. Likeså betyr ikke “Faen ta deg!”  ”Brenn i helvete!” eller “Dra en viss plass!” at avsender har et oppriktig ønske om at noen sin sjel skal fordømmes til evige pinsler.

Forklaringen slår ytterligere sprekker når man ser på tidligere betydninger til enkelte andre uttrykk som regnes som banneord.  De aller beste eksemplene finner man på engelsk. Eksempelvis “fuck” og “shit”. På norsk: “sug deg!” Sier man “sexual intercourse,”  ”fecal matter” eller “utfør oralsex på deg selv!” istedet, så regnes det jo ikke som banning.

Dersom man kan erstatte et uttrykk med et annet og formidle den samme meningen uten å banne, så kan det ikke være betydningen til uttrykket som er problemet. Da må det være uttrykket i seg selv som er stygt, uavhengig av betydning. Hadde betydningen til uttrykkene vært det som gjorde uttrykkene stygge, ville “Fy søren!” eller “Nå blir jeg jammen sint!” også vært banning.

4. Det er “ukristelig”. Eventuelt: Vi bruker ikke slikt språk her i huset

Dette er den forklaringen jeg har størst tiltro til foreløpig. Forklaringen viser til at dem som mener at banning er stygt tilhører en kultur og/eller sosial gruppe som ønsker å markere sin avstand til andre kulturer og/eller sosiale grupper.

Så vidt jeg har fått inntrykk av, har bruken av banneord tradisjonelt vært knyttet til ulike grupper av kroppsarbeidere med lav inntekt, lav sosial status, lite utdanning og med innslag av arbeidsinnvandrere. Eksempler på grupperinger som tradisjonelt har vært regnet som grupper som banner mye i Norge er fiskere nordfra, bryggesjaure, gategutter, anleggsarbeidere (såkalte “Rallare”) og sjømenn.

Konklusjon

Banning er altså stygt fordi banneord er noe som blir brukt av mennesker fra samfunnslag som vi anser som mindreverdige og som vi ikke ønsker å bli assosiert med.

Dette er min foreløpige hypotese som jeg ønsker innspill, saksopplysninger og/eller motforestillinger til. Kjør debatt! ;)

flattr this!

This entry was posted in Filosofi and tagged , , , . Bookmark the permalink.

11 Responses to Fy søren, altså!

  1. Shea says:

    Just a point of clarification. While I can’t say this no longer happens in any court in the US, for the most part there’s no swearing on bibles or “so help me god” in court. Oaths of enlistment into the armed forces still include “so help me god”, but we’re allowed to omit that part. Oaths of office for federal (and I imagine some state and local) officials are sworn on a bible, and with the “so help me god”. I’m nearly certain that one can omit that part of the ceremony as well (of course, that would be an incredibly bad decision if one wants to be reelected and not be a national news story).

    • Shea says:

      Actually, to correct myself, “so help me god” isn’t officially in the presidential oath of office. It’s something the president generally includes.

  2. Jeg mener jo at banning eller bruk av støtende ord og utrykk må ses i en relativ kontekst. Da jeg var på feltarbeid i Lofoten var det ok å snakke om min skjeggvekst som om det så ut som “ei kvalfætta”. Den eneste som ble litt støtt av det var meg. Hverken påstand en, to eller tre dekker denne bannesituasjonen. Det er jo et empirisk spørsmål om dette ble ansett som banning i den konteksten den ble uttalt, allikevel kan jeg påstå at min mor eller bestemor ville blitt særdeles støtt hadde de hørt at mitt ansikt så ut som kjønnsdelene til en hval.

    Å dra inn klasse og distinksjon som en forklaring blir vel også litt vel enkelt. Blant disse arbeidsfolka du nevner så er det ikke sikkert at det er greit at de banner foran barna, svigermor, kona eller i kirken. I slike sammenhenger vil jo da påstand 1, 2 og 3 være mer beskrivende. Banning er ikke kontekstløs, men heller et utrykk for den sosiale samhandlingen der banningen brukes.

    • Kristian Haugland says:

      “Blant disse arbeidsfolka du nevner så er det ikke sikkert at det er greit at de banner foran barna, svigermor, kona eller i kirken.”

      -Kan ikke det være en indikasjon på nettop det at de herskende klassene er de klassene som ikke banner?

      Jeg synes også det er greit å ta høyde for at hva som er “banning” i en kontekst eller ses på som banning av en gruppe ikke er “banning” i en annen kontekst eller av en annen gruppe. Jeg føler egentlig at du understreker mitt poeng snarere enn å undergrave det når du bruker ditt møte med innbyggere i Lofoten som eksempel, ref. min henvisning til “fiskere nordfra”.

      • Joa, det er forsåvidt greit. Men hos arbeiderne/fiskerne/sjøfolka så var banningen akseptert utenfor hjemmet eller på puben, men ikke rundt middagsbordet. Da handlet det mer som kulturelle spilleregler enn klasseskille.

        Allikevel så kan det være gøy å snakke om klasse. Et litt “far off” eksempel er Arne Næss Senior som var kjent for å banne masse. Eks: ” Det var så jævlig bratt”. I den sammenheng handler det kanskje mer om mannen med masse kulturell og sosial kapital sitt ønsket om å identifisere seg meg arbeidsfolk, fiskere osv enn å bekrefte skillet. At det rett og slett slår andre veien.

  3. Stian Krog says:

    Som sosialantropolog er jeg enig med Erlend: språk og kommunikasjon (inkludert banning) er i aller høyeste grad kontekstuelle fenomener (kanskje til og med nært selve definisjonen på kontekstuelle fenomener, siden språk i seg selv ikke kan læres i et vaakum), så egentlig er alle forklaringene valide i den grad de er definert av ulike grupper i ulike kontekster? For øvrig vil jeg nok si at konklusjonen din er ganske god; jeg tror dette er det mest tungtveiende grunnlaget for de flestes forhold til banning. Om man er “en banner” eller ei. Det blir på en måte et slags identitetsspørsmål, som jeg kjenner meg litt igjen i:

    Jeg er en eks-banner. Det vil si, jeg banner fortsatt av og til, men i langt mindre grad enn tidligere, og i mer selektive sammenhenger. Jeg føler rett og slett ikke det helt store bannebehovet lenger. Som yngre var jeg sintere og mer spiss i mine holdninger og meninger omkring samfunnet, og følte at banningen “kledde meg” – den illustrerte kontinuerlig at jeg var i opposisjon til noe, at jeg var misfornøyd og litt negativ til det meste. Etter hvert som jeg følte at (skal ikke ta munnen for full her og kreve objektive innsikter, men likevel) jeg forstod mer av verden og hvordan den hang sammen ble det vanskeligere å vanskeligere å være så sint på alt og alle, og jeg begynte å føle at banningen ikke lengre kledde den personen jeg hadde utviklet meg til å bli. Ergo ble det mindre av det. Jeg begynte også å jobbe, og der oppdaget jeg kjapt at folk så litt rart på en dersom annenhver setning inneholdt et banneord og at dette tydeligvis ikke var standard kotyme i store deler av arbeidslivet – i alle fall ikke i den akademiske middelklassen. :-P Sakte men sikkert ble derfor banningen fortrengt til areanaer der jeg fortsatt følte den passet inn, som blant gamle kompiser eller folk fra miljøer som lignet på de jeg selv vanket i før i tiden. Den har sin plass, men (jfr. argument 2) bør ikke brukes for mye og i alle slags sammenhenger; rett og slett fordi den da mister sin verbale slagkraft pga. språklig inflasjon, for øvrig på lik linje med mye annet som har med språk å gjøre. Banning er litt som krydder: for lite, og du får ikke framhevet smaken i maten. For mye, og alt drukner i spice burn. :-)

    Jeg for min del har merket at jeg nå foretrekker “kvalitetsbanning” – dvs. konvensjonell banning som enten inngår i en ellers velartikulert setting, eller nye og kreative måter å uttrykke frustrasjon på. Et vel-timet “Satan!!” med rett intonasjon kan rett og slett være flott å høre, akkurat som f.eks. Al Swearengen (navnet er morsomt i denne sammenhengen ja :-P ) fra TV-serien “Deadwood” hadde noen fantastiske utgreininger som han dusjet over meningsmotstanderne sine; en slags blanding av Victoriansk setningsoppbygging ispedd høyst kreative måter å uttrykke kompleks vulgaritet på. Herlige saker. :-)

  4. Eg har jo ikkje akademisk bakgrunn, men synest det er interessant. Einaste eg har å bidra i denne debatten minner meg om den tida eg måtte avvenne meg med banning. Nå har eg aldrig vore ein stor bannar, eg kler det bare ikkje. Men min mor og far frå arbeidarklassen har banna med stolt og glede på ganske lik linje med nordlendingane i heile oppveksten min. (vi er Islandsk familie)

    Det hadde seg sånn at for noen år tilbake jobba eg i barnehage, der er det ikkje sosial akseptert å banne og det ble også oppfordra på alle fellesmøter å øve på å erstatte banneord med «snille ord»
    Små gryter har også ører, ironisk sett kunne mange av barna banne. Da måtte vi kjefte og forklare akkurat som i punkt nr 4 «sånt språk bruker vi ikkje her i barnehagen» Om det er god pedagogikk veit eg ikkje, men sånn var retningslinjene våre.

    Nå er det vel innøvde frasar som «stresse som kålstuing» «hermetikk» «fårikål» «salat»
    Når man slår tåa i dørkarmen med full kraft går det i «regnbuar kattungar slikkepinnar bumpibjørnar sukkerspinn» til det går over.

    Eg synest det har berika mitt språk på ein uhøgtidelig måte, synest punkt fire er best spesielt poenget med «ønsker å markere sinn avstand til andre kulturar eller sosiale grupper» Å jobbe i barnehage er av mange sett på som lav status yrke, mange er ufaglærte og har ofte andre lav status jobbar bak seg, bort sett frå førskolelæraren som har same «rang» som ein vanlig lærar.

    Men di som har valt å jobbe i barnehage som ein yrkeskarriere ser ikkje på det som «lav status» Di brente for yrket og syntest det var stas å jobbe med barn. Pauser ble gjerne brukt til å lese bøker om barns utvikling og opplevelse av meistring. Di banna ikkje i pauserommet, men eg la merke til at di som jobba der midlertidig og ikkje ville ha det som yrkeskarriere kunne banne så det rant når barn ikkje var tilstede.

    Di tok ikkje seg sjølv så sjølvhøgtideleg, eg har ein hypotese om at det er samanheng mellom kor seriøst du tar seg sjølv i forhold til kor mye du banner.

    Subjektivt sett slik eg ser ting tar noen folk avstand frå å banne fordi det gir di ein oppleving av å vær litt «finare enn andre»

  5. Caroline says:

    Jeg har vokst opp med en blanding av 1 og 4. Og bannet ikke når jeg var liten, det turte jeg ikke. Det var litt sånn “Gud ser deg” stemning kan du si… Jeg har vel igrunn tatt det igjen til fulle de senere årene, og det jeg bruker mest, som jeg sliter med å legge fra meg igjen er “jævlig” og “faen”. Nå vil jeg jo si at jeg bruker det i temmelig “snille” sammenhenger da. “Jævlig” kan byttes ut med “veldig” f.eks. (Tror jeg må øve på nye ord før praksis i skolen) Og “faen bruker jeg vel stort sett hvis noe går dritt. Jeg mister noe i gulvet, eller tråkker i en stor klissete tyggis eller noe sånt.

    Det jeg betegner som stygt er når folk bruker banning, eller språket generelt for å såre andre skikkelig. Jeg syns for eksempel det er svært lite hyggelig å høre folk kalle andre “jævla hore”. Det som er ille med det er at for noen så har det bare blitt et meningsløst uttrykk de bruker til stadighet om alt og alle, mens for andre, som kanskje får det slengt etter seg så er det sårende fordi de tolker det annerledes.

  6. Eira says:

    Psykologiprofessor Steven Pinker har skrevet og sagt en hel del interessant om banning. Du finner mye på gugel, her er en av kildene: http://www.scribd.com/doc/389762/Steven-Pinker-What-the-Fuck-Why-We-Curse.

  7. Pingback: Geimgellan

  8. Longo says:

    Jeg har fått flere av de samme forklaringene, og lærte i en alder av 5 at jeg ikke kunne si herregud i nærheten av min mormor fordi det er å påkalle gud uten intensjoner om å snakke med han:p

    Men ja, den beste forklaringen jeg har fått er at det “forsøpler språket”. Og det er jeg forsåvidt ganske enig i. Istede for å utvide vocabularet sitt, å forklare ting med et rikere språk er det så alt for lett å bare slenge inn en “jævlig” eller “helvetes” for å forsterke/forklare det man sier. Hvis man fjerner de ordene fra sitt vocabular må man istede være litt kreativ å finne andre ord som forklarer det man vil formiddle (som oftes mer nøyaktig).
    Iforhold til det du sa om banning som forsøpler språket vårt:
    Banning forsøpler språket, men alt som forsøpler språket er ikke banning. Så ord som “asså”, “atte” ol. kvalifiserer ikke til banning selvom de ikke beriker språket vårt.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Connect with Facebook

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>