Oss mot dem?

Innvandringsdebatten er i utgangspunktet mer polarisert og aktualisert enn jeg er komfortabel med. Risikerer vi samtidig gjennom denne debatten at det opplevde skillet mellom intellektuelle og anti-intellektuelle blir dypere?

Den selvoppnevnte profeten Mad Mullah Hastur er en herremann som kompenserer for sin lave høyde med tilsvarende stort skjegg, pondus og vidd. Sistnevnte egenskap gjør bloggen hans til en av de ytterst få jeg surfer innom flere ganger i uken.

En av gårsdagens fatwaher har gjort meg litt ettertenksom, og deretter bekymret:

“Vi gløymer i den samanhengen dei som er langt unna det meir “intellektuelle” hjørnet av debatten, dei som slukar bruddstykker her og der, utan eigentleg å fange essensen. Dei som kjøper enkle demografiske bevisføringar for at “dei” tar over ved å avle bleikfisar ut og liknande. Dei du høyrer snakke på bussen, skrike i kommentarfeltet eller kanskje tilogmed spytter ut eit blogginnlegg i ny og ne. Det kan vere minst like vanskeleg å nå inn i skallen på eit par av dei, og vi må spørre oss sjølv kvifor. Korleis kan vi forklare noko for dei som ikkje forstår logikk og som fnys av den lille skulegang dei har gått gjennom?”

Bekymringen stammer ikke direkte fra den ensidige harselasen mullahen har med dem som “ikke forstår logikk” og som har en nedlatende holdning til skolegang. Bekymringen stammer fra at jeg er tilbøyelig til å nikke anerkjennende til en slik ensidig harselas. Jeg opplever i disse dager en betydelig andel av befolkningen som “idioter”, og dette gjelder ikke bare “gullungene” og rosabloggerne som mullahen sikter til. Idiotene hører hjemme i alle aldersgrupper, om ikke i alle samfunnslag. Jeg opplever også at “idiotene” i sin dårskap og mangel på opplysning har de “gale” meningene, og at dette synes spesielt tydelig i innvandringsdebatten. Særlig akkurat nå.

UDIs direktør Ida Børresen har nylig uttalt i en kronikk at “det i realiteten er stor enighet på tvers av norske partier og i befolkningen om dagens regelverk og innvandringspraksis.” Selv har jeg inntrykk av at det hun egentlig kommer frem til er at de som kontakter henne fordi de vil ha bort innvandrerne stort sett ringer fordi de vil ha innført den restriktive innvandringspolitikken vi allerede har. De er bare ikke klar over hvor restriktiv dagens politikk egentlig er. De som kontakter UDIs direktør personlig blir heldigvis korrigert og opplyst, men hvilken innvirkning på innvandringsdebatten har dem som uttaler seg høylydt uten egentlig å vite hva de uttaler seg om uten å være i nærheten av noen som korrigerer dem? Har deres høylydthet medført at partipolitikerne ikke helt tør å fremme andre syn på innvandring av frykt for å miste velgere? Har idiotene fått diktere norsk innvandring?

Det er imidlertid ikke selve debatten som bekymrer meg mest. Det som bekymrer meg mest er at jeg uten bismak i munnen er villig til å kalle alle innvandringsfientlige personer jeg har lest eller hørt uttalelsene til for idioter. Pierre Bourdieu påpeker i An Invitation to Reflexive Sociology at de som ekskluderes fra et politisk fellesskap også ekskluderer seg selv, at det som regnes som “nøytralt” og “objektivt” i en debatt er avhengig av hvem som deltar eller ikke deltar i debatten, og at “den mest radikale formen for sensur er fravær”.

Dette er verdt å ha i bakhodet, også i innvandringsdebatten. Hvis “vi” som påstår at vi ønsker at innvandringsdebatten holdes innenfor saklige rammer til stadighet opplyser hverandre om at “de andre” er de som er innvandringsfientlige, sørger vi ikke da samtidig for å interpellere de innvandringsfientlige som usaklige? Sørger vi ikke med andre ord rett og slett for at ønsket om en strengere innvandringspolitikk alltid allerede vil oppfattes som usaklig?

Foreløpig har uttalelser rettet mot å redusere antallet innvandrere og uttalelser som er negativt ladet i forhold til innvandrere stort sett i mine øyne vært rene usakligheter. Enten ved å ikke være holdbare rent argumentativt, eller ved å benytte ekstremt tvilsomme kilder, eller begge deler. Det har vært så tydelig at det er slik, og uttalelsene har ofte kommet fra personer som så tydelig tilhører grupperinger som har forakt for kunnskap og både egen og andres utdannelse, at det virker opplest at “skikkelige folk ikke forfekter slike meninger”. Risikerer vi ikke derved at “skikkelige folk” enten er enige med oss andre, eller i det minste holder kjeft, av frykt for å ekskludere seg fra det gode selskap?

Kan jeg utelukke at grunnen til at jeg ikke ser god og saklig argumentasjon som er innvandringsfientlig, islamkritisk eller kanskje til og med rasistisk, rett og slett skyldes at denne argumentasjonen alltid allerede regnes for usaklig? Kan det videre hende at vi sørger for at personer som opplever at de ikke har tilhørighet blant de “intellektuelle” tvinges til å bli innvandringsfientlige og rasistiske på grunn av sosial tilhørighet?

Dette er jeg oppriktig bekymret for. Vi trenger ikke bare en debatt for å få bukt med problemene her. “Vi” trenger også kompetente mottdebattanter for å hindre at skillet mellom debattantene også blir et klasseskille med et gap det ikke går an å kommunisere på tvers av. Slike klasseskiller har vi sett litt for mange ganger resultatene av, aller sist nå i England.

Det må da finnes noen som kan argumentere for et syn som i disse dager vil anses som politisk ukorrekt, men som jeg likevel er villig til å snakke med i denne debatten. I det minste må det da finnes en noenlunde kompetent islamkritiker som jeg kan høre på. Islam er jo en religion, og jeg har hørt mye bra kritikk rettet mot andre religioner uten at jeg har syntes det har vært spesielt usaklig.

Jeg oppfordrer derfor deg, du intellektuelle med dissenterende syn fra meg selv. Tre frem, og jeg vil prøve så godt jeg kan å ikke synes det du sier er fullstendig idiotisk. Håper jeg. For vi trenger sårt å kunne plukke meningene dine fra hverandre, vise deg at du tar feil, og samtidig ta imot deg med åpne armer slik at andre kan komme etter.

flattr this!

This entry was posted in Filosofi, Innvandring and tagged , , , . Bookmark the permalink.

6 Responses to Oss mot dem?

  1. Caroline says:

    Jeg har forsøkt å skrive en kommentar flere ganger nå, uten at jeg helt kommer noen vei. Jeg har kommet frem til at det eneste jeg vet er at jeg ikke vet noe som helst. Og jeg har i den forbindelse lyst å gi media en posjon av skylden for det! Jeg hadde tenkt å skrive noe som inneholdt “tvangsekteskap”, “kjønnslemlestelse”, “norskkunnskaper”, “overfallsvoldtekter”, og ja, mere til.
    De gangene man hører noe om innvandrere eller muslimer i media, så er det jo gjerne med et av disse ordene tilknyttet, og om det ikke er disse ordene, så er det noe som ligner, iallefall i graden av negativitet.
    Jeg kan ikke komme på en eneste hyggelig innvandringsnyhet, eller en eneste hyggelig muslim nyhet.
    Og jeg finner det også utrolig merkelig at så lenge det handler om en muslim, eller innvandrer, så er det tydeligvis greit å generalisere. Men gjelder det en nordmann eller en kristen, så er det gjerne et enkeltstående menneske, og man nevner gjerne ikke etnisitet eller religion i det hele tatt. Det står da ikke om “Den Kristne sørlendingen som ranet en bank” eller lignende. Da står det vel heller “Mann(28) ranet bank”.
    Og jeg må ærlig innrømme at jeg har latt meg påvirke! Jeg tenker faktisk at de fleste ikke vestlige innvandrere ikke får velge livspartner selv, og jeg tenker at de fleste ikke vestlige innvandrer menn hindrer kona fra å lære norsk. Og jeg tror at de fleste ikke vestlige innvandrer mannfolka har et fjern syn på kvinner/tror de uten hijab er “fritt vilt”.
    Og når jeg møter unntak, for det har jeg jo gjort, så blir det i hodet mitt mer “unntaket som bekrefter regelen” og ikke noe som rokker ved tankene mine om hvordan det er.

    Når jeg ser på disse holdningene, så blir jeg igrunn litt satt ut selv, jeg har ikke noen kilder å henvise til, eller statistikker eller noe som helst egentlig, jeg har igrunn bare fått det for meg, at slik er det.
    Og jeg ønsker meg igrunn mer fakta, enn medienes sensasjonshistorier i negativ retning, for med slike holdninger så blir det vanskeligere å faktisk bli kjent med innvandrere for å få det avkreftet også føler jeg.

    Jeg tror igrunn det meste av innvandringsmotstanden kommer av uvitenhet/feilinformasjon/frykt. Jeg bor i et område med mange innvandrere, så jeg har jo igrunn muligheten til å bli kjent med mange fra andre kulturer og religioner, kanskje det kan gjøre meg litt mer openminded!

    • Kristian Haugland says:

      Takk, Caroline, for en fantastisk kommentar. Jeg tror du beskriver noe som de aller fleste av oss sliter med hos oss selv. Selv har jeg en masse fordommer mot ulike grupperinger. De verste av dem er de fordommene som jeg vet at ikke har rot i virkeligheten, men som ligger nedfelt i ryggmargen og er så innarbeidet at alle jeg møter blir tolket som “unntak fra regelen”.

      Det er ikke annet å gjøre enn å ta på seg boksehanskene neste gang man møter seg selv i døra, er jeg redd. Takk for at du er bevisst på deg selv!

  2. Tom says:

    «For vi trenger sårt å kunne plukke meningene dine fra hverandre, vise deg at du tar feil, og samtidig ta imot deg med åpne armer slik at andre kan komme etter», skriver du.

    Så på slutten av et fint debattinnlegg sier du like så godt «domo arigato gozaimasu», og setter dermed punktum for debatten før den starter.

    I tillegg er det «vi» mot «deg». Altså setter du den potensielle «idioten» på sidelinjen som en sær enstøing.

    Beklager, men dette oppmuntrer ikke til videre debatt.

    • Kristian Haugland says:

      Det er helt korrekt observert.

      Da jeg skrev det innlegget var jeg ikke kommet dit at jeg selv var villig til å gå inn i en debatt under forutsetning av at jeg også skulle være åpen for å skifte mening som resultat av overbevisende argumentasjon. Snarere tvert imot vil jeg sannsynligvis forvente at slik argumentasjon allerede i utgangspunktet ikke er del av en “rasjonell diskurs” og dermed at min opponent alltid allerede er ekskludert. Jeg antyder også dette innledningsvis, da jeg skriver at jeg “er tilbøyelig til å nikke anerkjennende til en slik ensidig harselas”.

      Jeg påpeker ikke dette problemet bare som et problem i det samfunn jeg regner meg som en del av. Jeg har også forsøkt å påpeke dette som et problem ved meg selv. Jeg har ikke kommet dithen at jeg kan se en løsning på problemet.

  3. frk Kvitrev says:

    Det er lett å nikke anerkjennende til både innlegget og kommentarene sålangt, her. Men jeg er i utgangspunktet et optimistisk menneske. Jeg TROR på at mennesker er istand til å samarbeide og forstå hverandre, på tvers av kulturer, religioner og politisk ståsted. Så lenge det er villighet for det. Så lenge det finnes mot til å være ærlig, til å lytte, istedenfor å holde pusten i påvente av neste ord inn. Dette motet opplever jeg kommer fra erfaring, og en oppdragelse som gir en tillit til seg selv. (Oppdragelsen her mener jeg er hele samfunnets ansvar, ikke bare foreldrenes) Så lenge en kan stå stødig, og vite at uansett hvilke uenigheter jeg møter, så er jeg, i meg selv, god nok. Å kunne rette nakken i vinden, for å være litt metaforisk.
    For jeg kjøper ikke det at vi liksom skal være så forskjellige. Alle vil vi beskytte det vi elsker, men jeg tror at når energien blir brukt på å beskytte seg selv, mot sin egen usikkerhet i møte med andre, så er det lite igjen til disse vakre idealene om samarbeid. Derfor tror jeg spørsmålet om hvordan å få en givende debatt egentlig er: Hvordan kan vi gjøre de vi møter trygge? Hvordan kan jeg vise min anerkjennelse av deg som menneske, på en måte du forstår, selv om vi er uenige? Jeg tror i mange tilfeller dette kan vise seg overaskende enkelt. Setninger som “Jeg forstår hvor du kommer fra, og respekterer din mening.” kan være nok, i mange tilfeller. (iallefall etter mine begrensede erfaringer)
    Min mor er pedagog, jeg har en begrenset innsikt i feltet selv, men har lært noen enkle ting av henne. Man er nødt å gi tillit for å få den. Men det nytter ikke å være “snill”, og holde tilbake kritikken. Eller utrykket for sin totale uenighet, og noen ganger forbauselse over andres meninger. Likevel må det gå an å kritisere uten å rive vekk det ofte skjøre grunnlaget motstanderens selvrespekt er bygget på.
    Jeg argumenterer med anekdoter til unge mennesker, da føler jeg meg forstått. jeg forklarer, ikke bare hva jeg mener, men hvordan jeg kom til den meningen, hva verdiene mine er grunnlagt i. Og nettopp her, i verdiene, møter jeg mine meningsfeller, selv om vi stemmer forskjellig, eller har forsjellig bakgrunn. Jeg tror at vi trenger å minne hverandre på at vi bare er mennesker. Vi vil hverandre vel, når vi har overskudd til å tenke utenfor oss selv.

  4. Pingback: Islamsk konservativisme? | Superaktivt tankespinn

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Connect with Facebook

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>