Jeg, en etnosentrist

-En kritikk av begrepene dannelse, demokrati og rasjonalitet

Sommerens groteske hendelser får sannsynligvis innvirkning på kommunevalget, og de har allerede hatt konsekvender for hvordan valgdebatten foregår. Hendelsene bør også ha konsekvenser for våre tanker rundt det norske demokratiet. Dermed bør de også ha konsekvenser for hvordan vi tenker rundt den institusjonen som spiller den mest sentrale rollen i forhold til å bevare det norske demokratiet: Den offentlige norske skole.

Demokratiet er et prinsipp for maktfordeling hvor alle deltakere skal ha myndighet til å påvirke avgjørelser og maktutøvelse. Over lengre tid har norske statsborgere blitt tildelt denne myndigheten når de fyller 18 år. En som er tildelt denne myndigheten kaller vi “myndig”.

Virkemidlene som en alminnelig myndig person i Norge har til rådighet i forhold til demokratisk innflytelse, begrenser seg i utgangspunktet til meningsytringer. Man kan snakke om en rett til å utøve sivil ulydighet, men denne retten ligger i så fall utenfor rammene av norsk lovgivning. Man kan si at et godt norsk demokrati kanskje avhenger av retten til sivil ulydighet, men ikke at retten til sivil ulydighet er en del av det norske demokratiet.

Hva slags meningsytringer som er tillatte for en myndig person å benytte seg av innenfor det norske demokratiet er også begrenset. Den kanskje vanligste formen for myndighetsutvøvelse i form av meningsytringer, er retten til å ytre sin mening om hvem som skal velges som representanter til kommunestyrer, fylkesting og storting. Denne retten utøves ved anonym stemmegivning.  En annen sentral myndighetsutøvelse gjennom meningsytringer, er deltakelse innen offentlig debatt. Denne deltakelsen skalmed unntak av særlige tilfeller ikke være anonym, og det er restriksjoner på både form og innhold.

Restriksjonene på form og innhold som er gjeldende for offentlig norsk debatt, er nedfelt i lovverket for å sørge for at det som skal anses som en “rasjonell diskurs” finner sted. Rasjonell diskurs er et ideal om en dialog hvor samtalepartene utveksler sine ideer, perspektiv og meninger, og hvor utfallet av samtalen er fornuftsbasert. En rasjonell diskurs kan kun finne sted hvis samtalepartene er i stand til å forstå hverandre, er villige til å endre overbevisning som resultat av ny informasjon eller ny argumentasjon, og ikke hindrer hverandre i å komme til orde. Deltakerne i en rasjonell diskurs må altså være “dannede”.  Slik dannelse er et av de mest grunnleggende formålene med norsk grunnskole og videregående opplæring.

Dannelsesbegrepet (Bildung) har sitt opphav i tysk pietistisk teologi fra rundt 1500-tallet. Målet var å kultivere (danne) sine egenskaper i tråd med det bilde av Gud som var inherent i hvert menneske sin sjel. Etter hvert begynte man også å bruke begrepet mer generelt om utviklingen av visse egenskaper på en slik måte at visse potensialer ved mennesket (eller også andre organismer) ble nådd eller tilnærmet.

På 1700-tallet ble dannelse dreid i retning av opplysningstidens idealer. Menesket skulle
frigjøres fra tradisjonell overtro, og kultivere sin fornuft og kritiske tenkning slik at det i frihet og godhet kunne leve i et stortysk demokrati. Immanuel Kant (1724-1804) skapte grunnlaget for kritisk tenkning og et syn på menneskets fornuft og evne til etisk resonnement og handling som universelt. Johann Gottfried von Herder (1744-1803) mente videre at dannelse var en totalitet av opplevelser som skaper en koherent identitet og opplevelse av felles skjebne for et folk. Herder inspirerte Wilhelm von Humboldt (1767-1835), som ut over det å regnes som grunnleggeren av moderne lingvistikk, også har vært utdanningsminister i Preussen. Goethe ble også sterkt inspirert av Herder, dro på dannelsesreise til Italia, og er blant annet kjent for å være opphavet til dannelsesromanen som litterær sjanger.

Allerede her skjer det imidlertid en dreining bort fra oppfatningen om en universell menneskelig fornuft, da både Goethe og Herder mener at et lands lover ikke kan baseres på en universelt tilgjengelig fornuft fordi geografi og historie vil ha for sterk innvirkning på individers vaner og historie. Dette er begynnelsen på en motstrømming mot Kants fornuft- og sannhetsidealer som kommer enda sterkere til syne hos Hegel (1770-1831). Hegel er kritisk til tanken om at et individ gjennom sin fornuft kan overstige sin sosiale og historiske måte på en slik måte at den ses eller kritiseres fra utsiden. For Hegel må et samfunn studeres kritisk ved å observere ut fra en standard for rasjonalitet som allerede er en del av samfunnets kultur. Hegel kaller dette immanent kritikk.

Hegels ide om dannelse er at sinnet utsettes for opplevelser som stadig utfordrer sinnet ved at opplevelsen oppleves som fremmed i forhold til ens opprinnelige perspektiv. Dannelsesidealet for Hegel er at individet oppdager modernitetens ideal, som i følge Hegel er å være et selv- dannet og autonomt individ. Dette oppnås gjennom at individet får sine oppfatninger utfordret i en dialektikk mellom sinn og opplevelser.

Hegels syn på dannelse er ikke så fjernt fra det synet på dannelse som ser ut til å prege dagens norske debatt i forhold til opplæring. Dannelse krever et velordnet samfunn hvor individet har frihet og mulighet til å utvikle sine unike evner. Samfunnet må videre gi rom for store nok forskjeller til at man eksponeres for ulike perspektiver, måter å leve på, aktiviteter og individer. Barn skal utsettes for opplevelser og informasjon som bærer videre vår kulturarv og gjør dem til innbyggere i vårt samfunn. De skal utvikles til autonome og kritisk tenkende individer som stiller spørsmål ved, utfordrer og videreutvikler det eksisterende samfunn. Det er likevel viktig at denne kritiske tenkningen skjer innenfor det etablerte samfunnets oppfatning om rasjonalitet. Kritikken må være immanent. Dette ser vi eksempelvis i forhold til opplæringen av innvandrere. For at nye landsmenn skal kunne bidra med samfunnskritikk, må de først være tilstrekkelig
indoktrinert i norsk kultur til at de gjør dette ut fra et norsk perspektiv på godkjente virkemidler og rasjonell diskurs.

Hegel har vært død i snart 200 år, og mye har skjedd innen pedagogisk filosofi siden Hegel.
Først og fremst har presset mot opplysningstidens ide om universell fornuft og universelt gyldige måttet stå for stadig nye angrep. Noe av dette kan sies å ha startet med Hegel. Kritikken blir enda mer polemisk gjennom verkene til blant andre Nietzsche (1844-1900) og Marx (1818-1883), og dette blir igjen snappet opp, videreført og radikalisert utover 1900-tallet. Nå kommer angrepene på opplysningstidens idealer fra begge sider av atlanterhavet, og det hele kulminerer i den filosofiske og kunstneriske tradisjonen kalt postmodernismen. Her bidrar personer som Foucault, Rorty, Derrida, Putnam og Bourdieux med flere til at mange intellektuelle kullkaster universalitet og transcendens som ideer og ideal fullstendig, og i tillegg anklages bruken av slike idealer som en symbolsk maktbruk som undertrykker kulturer og klasser som har andre perspektiv enn den makthavende elite.

Debatten er ikke fullstendig ensidig. Eksempelvis forsøker Habermas og Apel å komme den
sannhetssøkende og fornuftsbaserte dialektikken til unnsetning mens blant andre Nagel
og Davidson på sin side produserer noen svært innflytelsesrike tekster som forsvarer den
Kantianske oppfatningen av skille mellom subjekt og objekt, samt muligheten for objektiv
kunnskap.

Nagel og Davidson inngår i en hovedsakelig anglofon filosofisk tradisjon, analytisk filosofi, som kan skilles fra postmodernismen. Innenfor denne tradisjonen er det fortsatt sterke positivistiske trender, og det er lite til ingen kommunikasjon mellom postmoderne filosofi og analytisk filosofi. Det blir dermed vanskelig å påstå at det har pågått en virkelig strid om sannhet med stor S, for de virkelige store slagene har aldri egentlig funnet sted.

På tross av dette, ser det ut til at dagens debatt innen pedagogisk filosofi for det meste
saumfarer den postmoderne slagmark etter noe som kan minne om et dannelsesbegrep som kan overleve i et multikulturelt og pluralistisk samfunn uten et felles verdigrunnlag og uten universelle sannheter. I stedet for å spørre “hva er dannelse?”, spør dagens pedagogiske filosofer i stedet hvorvidt det er noe håp om å fortsatt kunne snakke om dannelse i fremtiden.

Richard Rorty (1931-2007) presenterer en redning for fornuftsbegrepet (og dermed også dannelsesbegrepet) som jeg foreløpig har sluttet meg til. Rorty skriver i “Response to Habermas” at fornuft slett ikke er en universell menneskelig egenskap, men snarere at dem vi kaller “rasjonelle” utviser visse egenskaper som er verdsatt i vår kultur:

As I see it, we do not treat each with respect because we are rational. Rather, ‘rationality’ is, in our culture, one of our names for our habit of listening to the other side – treating most of our interlocutors with proper respect. There is no faculty called ‘reason’ which tells us to listen to the other side (tells the slave-owner to listen to the slave, or the Nazi to listen to the Jew). Rather, there are social virtues called ‘conversability,’ ‘decency,’ ‘respect for others,’ ‘toleration,’ and the like. In our culture, we restrict the term ‘rational’ to people who exhibit those virtues.

Det er ingenting utenfor vår kultur som avgjør hvorvidt vårt syn på rasjonalitet er fornuftig. Hva vi anser som rasjonelle idealer er i følge Rorty et resultat av vår egen etnosentrisme, og Rortys egen grunn til å kjempe for videreførelsen av disse idealene, er at han selv er etnosentrisk. Som følge av dette kan vi ikke forvente at mennesker som har en oppdragelse hvor de idealene vi vil kalle rasjonelle ikke verdsettes kan delta i det vi er villige til å kalle en “rasjonell diskurs”. Det finnes ingen universell fornuft som vi kan henvise til i våre forsøk på å overbevise. Vi vil komme til å ha en fornuft, de andre vil komme til å ha en annen, og på tvers av denne kløften går det ikke an å å ha en felles rasjonell diskurs. Vi vil i beste fall ha hver våre rasjonelle diskurser. Vi vil kalle våre kommunikative handlinger rasjonelle, men ikke deres. De vil kalle sine kommunikative handlinger rasjonelle, men ikke våre.

Jeg mener Rorty har fullstendig rett, og jeg mener at vi derfor behøver et nytt dannelsesbegrep: “Dannelse” er atferd som anses av et publikum som god og korrekt, snarere enn atferd som sett fra et universelt eller generelt perspektiv er god og korrekt. Hvem som er dannet blir her et spørsmål om hvem som skal vurdere hvem som er dannet, og fordelen er at dette er et spørsmål man kan besvare. Vi ønsker for eksempel ikke at nynazisters idealer for hvordan man deltar i offentlig debatt skal anses som gode og korrekte. Dermed  ønsker vi samtidig ikke å la nynazister få anledning til å definere hva som skal regnes som dannet atferd. Det er “oss dannede” som skal få definere “dannelse”. En bedre grunn til dette en at jeg også er etnosentrisk har jeg ikke.

En annen fordel er at spørsmålet om dannelse kan gjøres til et spørsmål om hva barnet/eleven skal dannes til: For øyeblikket ser det for meg ut til at svaret i den norske debatten er at mennesket skal dannes slik at dets atferd vil vurderes som god og korrekt av akademikere, og at lite til ingenting blir sagt om hva som anses som god og korrekt atferd hos de delene av befolkningen som ikke er akademikere. Det er, om ikke annet, tydelig her hvem det er som har hatt mulighet til å benytte seg av begrepet dannelse som et maktmiddel. Jeg lar derfor følgende spørsmål bli stående igjen til slutt: Er enhetsskolens mål om at alle norske elever dannes i idealakademikerens billede fornuftig?

flattr this!

This entry was posted in Filosofi and tagged , , , , , , . Bookmark the permalink.

11 Responses to Jeg, en etnosentrist

  1. Stian Krog says:

    En kommentar til sluttkommentaren/det åpne spørsmålet ditt: her er jeg enig med Marx i at “den herskende klasses ideer er de herskende ideer”. I dag er det den intellektuelle eliten og akademikerne som er har (dog ikke uutfordret) mye av den politiske makten til å definere hva som er bra og ikke bra i Norge: middelklassen står kraftigere enn noen gang tidligere. Ergo vil idealet for “fornuft” (dvs. kulturelt betingete normer om hva som er bra og dårlig oppførsel) prege institusjoner som f.eks. norsk skole. Man kan like dette, eller mislike det, men sånn er det i alle fall. Jeg tror ikke det er mulig å lage en skole der flere slike parallelle idealer basert på klasse/etnisitet/bakgrunn kan integreres på en enkel måte. I alle fall ikke som jeg kan se. Nå har jeg heller ingen illusjoner om at skolesystemet klarer å “forme” mer enn en viss andel av individene som til en hver tid går igjennom det, og det er derfor vi tross alt fortsatt har noe som ligner på et kulturelt mangfold her i landet. Spørsmålet blir vel til syvende og sist hvorvidt vi egentlig ønsker at våre “snille og milde” middelklasseverdier skal byttes ut med noe annet, og hva det i såfall skulle være…

    • Kristian Haugland says:

      Jeg er fullstendig enig i at “den herskende klasses ideer er de herskende ideer”. Dette er nok ikke til å komme utenom i dette tilfellet. Her inngår imidlertid vi i “den herskende klasse”, og spørsmålet er om det gjeldende dannelsesidealet er fornuftig for oss.

      Her er det snakk om at alle nordmenn skal oppføre seg som gode akademikere. Marx påpekte selv idiotien i lignende tanker: Eksempelvis adelsmenn som mente at Frankrike ville være et bedre sted hvis alle var som adelen, eller borgere som mente at England ville bli et bedre sted om bare alle var som borgerne. I et samfunn hvor proletariatet utgjør den eneste klassen blir det i det minste produsert livsnødvendige varer som mat og klær. Dersom den eneste eksisterende klassen i et samfunn er akademikere, så vil det samfunnet ha problemer med å brødfø seg selv. Ikke nok med det: De fleste akademikerne vil være arbeidsledige.

      I Norge forsøker vi ikke å utelukkende skape akademikere, men det virker på meg som om vi har et skolevesen som helst skal sørge for at alle nordmenn skal gis en utdanning som gjør at de kommer til å oppføre seg som gode akademikere uavhengig av yrke, lønnsnivå og sosial bakgrunn. Er dette en god ide for den herskende klasse å ha?

  2. Stian Krog says:

    Tror vi må skille mellom samfunnets “basale funksjoner og behov” (les: distribusjon av arbeidskompetanse) og dannelsesdebatten. I alle fall for argumentasjonens skyld. Jeg er enig i at det er idiotisk at alle på liv og død skal bli akademikere av yrke, og at den i utgangspunktet er en av de minst selvstendige og egennyttige av samfunnets grupper. Vi trenger en heving av statusen (og lønnen) til “ærlig arbeid”, ellers ender vi opp med en generasjon som ikke har ambisjoner om noe annet enn å danse for hverandre…

    Likevel er det kanskje vanskelig å tenke seg f.eks. forskjellig pensum i fag som RLE eller samfunnskunnskap på skolen, differensiert igjennom grupper som skal “dannes” til ulike ting. Arbeiderklasse-etikk for yrkeslinjen? Borgelig økonomisk/politisk teori for sossebarna som tar bed.øk? Postmoderne kunst som obligatorisk for middelklassebarn, men fraværende på rørleggerlinjen? Et noenlunde felles verdigrunnlag må nødvendigvis ligge til grunn for skolesystemet som helhet, og må også nødvendigvis basere seg på en rådende konsensus om hva slags verdier og holdninger vi vil at neste generasjon i grove trekk skal ta til seg. Alternativet blir å redefinere hele det politisk/juridiske systemet til et slags multikulturelt konglomerat av “parallel societies” med egne domstoler, lovverk og etiske grunnprinsipper, differensiert via sosial bakgrunn. Og jeg tviler på at dette er oppskrift på noe annet en fragmentering, i det lange løp.

    For ordens skyld: jeg er ikke i mot multikulturalisme eller mangfold; tvert i mot viser alle studier av tidligere samfunn at disse blomstret mest i perioder med høy toleranse for – og interaksjon mellom – ulike samfunnslag, etniske grupper og nasjonaliteter (jfr. England i kolonitiden, USAs kraftige vekstperiode på begynnelsen av 1900-tallet, Spania i den mauriske erobringsperioden, Kinas forening av sine småkongedømmer, etc. etc.). Likevel hadde alle disse en (noenlunde) lik lovgivning for sine borgere, og unntak ble for det meste gjort med stort omhu for å unngå at “det sosiale limet” ikke forsvant. Med visse unntak, som det alltid er.

    • Kristian Haugland says:

      Jeg argumenterer da heller ikke for en slik differensiering av hva som skal læres i skolen avhengig av elevens klassetilhørighet. Per i dag ville det være ren idioti.

      Likevel synes jeg at det er en tendens til at det blir litt for viktig for oss å sørge for at dagens rørleggere skal kunne diskutere Hamsunbiografier eller Kalmarunionens politikk med kundene sine, og kanskje burde representanter for arbeiderklassen inviteres inn for å snakke om yrkesetikk med sossebarna som tar bed.øk…?

  3. Leif Holben says:

    hrm.
    Jeg tenker mot Gramsci når jeg leser dette… ikke som noe motsvar, men heller kanskje noe som kunne vært et tillegg. Der er for lett å “legge skyld” og “peke på synderen”… om det ikke er blir gjort eller har blitt gjort faktiske grep for forandring i en annen retning, så er kanskje det en indikasjon på hegemoniet og kompromitterende strømninger som former diskursen mot en aksept for disse begrepene… det er jo helt klart, som blir sagt her, at det er et akademisk ideal i norsk skolevesen, kanskje penetrerer denne verdien mye lengre inn også… men hvordan kan man da evt starte en forandring, sette i gang en bevegelse mot fokus på andre vel så viktige verdier… som f.eks. håndverk, kreative yrker, (ikke det, akademia trenger enorme mengder for kreativitet), omsorg med mer… en akademisk tilnærming til omsorg finner jo sted (med veldig variert resultat), men om man har ferdigheter med andre mennesker, dog ikke besitter nødvendige akademisk kapital, evt kulturell kapital og/eller sosial kapital, så ender man opp som “ufaglært” arbeidstaker med påfølgende resultater som ikke verdsetter realkompetanse eller ferdighetsnivå, men heller et papir, et produkt, kjøpt og betalt av (først) staten (så personen, via tilbakebetaling til lånekassen)… her er jo nok en problematikk, relatert til det du skriver om, som er overutdannelsen som foregår i Norge (og mange andre land). Det er jo nå inflasjon på bachelor-grader, master-grader følger tett på, selv phd’er er snart i full inflasjon (innenfor en del realfag i hvert fall)… en grad som er en (i utgangspunktet) forskerutdannelse, brukes nå for å skaffe seg jobber utenfor akademia… utenfor forskning…

  4. Stian Krog says:

    Jeg prøver bare å sette vinklingen din litt på spissen; tror vi egentlig er ganske enige men noe må man jo diskutere så da gjelder det å “highlighte” litt, for the sake of argument. :-)

    Ja, enig i at fokuset må vekk fra akademia; som også Holben påpeker er det meningsløst å ha en bunch med arbeidsløse akademikere på trygd her til lands, etter at samfunnet har lagt til rette for (og delvis sponset) en laaang utdannelse. Her burde det nok kommet noen føringer for hva slags og hvor mange studieplasser på de ulike retningene man oppretter. Dette burde vært diskutert mer enn det som er tilfellet i dag. Dessuten bør man – også blant akademikere – innse viktigheten av selv ufaglært arbeidskraft, og få inn mer ydmykhet overfor folk som velger “enkle” jobber. De trengs i langt større grad enn folk ser ut til å innse, uten at man dermed skal gå overbord og hengi seg til proletar-romantikk: det er mange ulemper med klassiske arbeiderklasseyrker: de er slitsomme (både psykisk og fysisk), kjedelige, dårlig betalt og har lav sosial status. De to første elementene er det relativt vanskelig å gjøre mye med (selv om en del tiltak nok kan avlaste en del); noen ting ER bare kjipe, tunge og kjedelige å jobbe med, og noen må gjøre det likevel. De to siste er derimot mulig å endre: lønnsøkninger til de yrkene som er mest utsatte er en utvilsomt et grep som pleier å virke, men også holdningsendringer: man er ikke er “taper” selv om man er bossmann, hjelpepleier eller bygningsarbeider. Tvert i mot bidrar man til konkret verdiskapning, ser konkrete resultater av arbeidet sitt, holder “hjulene i gang” og hjelper EKTE mennesker – hver dag. Dette burde fokuseres langt mer på, og den “gode gamle” yrkesstoltheten burde få et løft.

    De kraftige strømningene i media om at alt og alle dreier seg om celebrities, glam, talentshow og glattslikket, billig entertainment er en av de tingene som bidrar hardt til denne tendensen og…no, wait…don’t even get me STARTED on that one! :-P (Du får blogge litt mer om dette seinere Kristian… ;-) )

    • Kristian Haugland says:

      Ja, vi er nok ganske enige, og jeg er også langt på vei enig med Holben. Det er nesten trist. Det er mer spennende å debattere når folk har motforestillinger.

      I forhold til hva jeg skal blogge om senere tror jeg underholdningsbransjen får vente. Les heller Platon. Det er mye god galle slengt mot mediebransjen der. Særlig i de Sokratiske dialogene. Hvis ikke jeg blander dem for mye sammen, tror jeg dialogen “Faidros” er en god start. ;)

  5. Leif Holben says:

    En ting til… antakelig ikke tilsiktet fra din side, men din argumentasjon i forhold til “fornuft” og “dannelse” kan, med litt vel- eller motvilje, støtte argumentasjonen til den Huntington fører i “Clash of Civilizations”… som i og for seg er helt på jordet og maner til fordommer og konflikt basert på ville spekulasjoner som resulterer i drøye konklusjoner.

    • Kristian Haugland says:

      Hungtingtons argumentasjon kunne vært støttet av min argumentasjon dersom jeg argumenterte for relativisme snarere enn etnosentrisme. Som etnosentrist kan jeg påpeke at Huntingtons atferd ikke samsvarer med hva vi i min kultur vil tilskrive som “rasjonell”, og dermed avskrive ham fullstendig.

      Edit
      For å presisere: Huntington bygger sin argumentasjon på historiske observasjoner og generaliseringer som i beste fall er lite overbevisende og i verste fall kan regnes som kontrafaktiske.

  6. Julie Spro says:

    Til “etnosentristen”

    Jeg vil starte med et spørsmål relatert til innledningen i innlegget; hva mener du med skolen som en sentral rolle i forhold til å bevare det norske demokratiet? At skolen skal opplære unge i det du kaller rasjonell diskurs? (dette er et spennende tema!)

    Til neste punkt: demokrati! Først betegner du demokrati som “et prinsipp for maktfordeling hvor alle deltakere skal ha myndighet til å påvirke avgjørelser og maktutøvelse.” Dette er greit, og er den generelle oppfattelsen av ordet. Samtidig skriver du senere:

    “For at nye landsmenn skal kunne bidra med samfunnskritikk, må de først være tilstrekkelig indoktrinert i norsk kultur til at de gjør dette ut fra et norsk perspektiv på godkjente virkemidler og rasjonell diskurs.”

    Hvordan er dette forenelig med prinsippet om demokrati? Er “alle” blitt en betegnelse på folk “indoktrinert i norsk kultur?”. Jeg er helt enig i at innvandrere må opplæres i norske normer og regler i samfunnet, men det å bruke ordet kultur i denne sammenhengen blir noe diffust, i tillegg så må ikke dette være en forutsetning for å få lov til å kritisere. Et åpent demokrati forutsetter at alle kan kritisere alle (da mener jeg “alle” i ordets rette forstand). Jeg vil også legge til at kritikk ikke er sjikane – det er selvfølgelig ikke greit – og at det å fjerne sjikane fra for eksempel innlegg i nettdebatter ikke er “sensur”.

    Noe jeg mener er en viktig forutsetning for et fungerende demokrati er forresten at vi har en offentlig debatt om nettopp disse temaene som alle kan forstå. Med andre ord burde det ikke være nødvendig å være universitetsutdannet for å lese innlegg om temaet, uansett hvor masseproduserte bachelorgradene måtte være om dagen.

    Beklager mine manglende kunnskaper om historien til filosofisk tenkning, men jeg kaster meg nå inn i debatten uansett; det ville vært hyklersk av en antropologistudent og ikke kommentere et innlegg som fremmer etnosentrisme som om det skulle være en ideologi.

    Du kaller deg etnosentrist i artikkelen, det er litt uvant å høre det når de fleste gangene jeg har snublet over begrepet har det vært brukt som en forklaring på misforståelser mellom kulturer eller fordommer innenfor en kultur. Det er ikke vanligvis noe man “er”, men et begrep som brukes som redskap for å forstå kulturelle eller mellom-kulturelle fenomener. Som “etnosentrist” sier du at innvandrere må forstå seg på norsk kultur (for å si det enkelt), det er jeg helt enig i, men det trenger man ikke være etnosentrisk for å mene. Er en etnosetnrisk, ser man bare verden fra sin egen kulturs ståsted, dette er vanligvis ikke noe man “velger”. Jeg er selv etnosentrisk i mange sammenhenger, men som et menneske i en søken på å forstå andre jobber jeg kontinuerlig mot en kulturrelativistisk forståelse av verden rundt meg, uten at jeg av den grunn trenger å forsake mine “norske” prinsipper. Det å forstå er ikke det samme som å være enig.

    Er man etnosentrisk (hvis det går an å si det), og vil at innvandrere skal bli indoktrinert i norske “verdier”, sier man samtidig at innvandrere i høyest mulig grad burde være kulturrelativister. Jeg vil også kommentere deg på debatten om rasjonalitet; hvis vi går ut fra at forkjellige kulturer har grunnleggende forskjellige ideer om hva som er “rasjonelt”, da er det vel ingen vits å gå i dialog med noen utenfor eget nabolag? Det er ikke noe bedre og gå ut ifra at alle “kulturer” er fundamentalt ulike som å gå ut ifra at det finnes universelle likheter i alle kulturer; såkalte “grand theories” skal man trå varsomt igjennom. Jeg har absolutt tro på “dannelse” i det multikulturelle samfunn, kan vi ikke bare kalle det folkeskikk?

    Til slutt til det siste spørsmålet: at det er et mål at norske elever dannes i idealakademikerens bilde er gått meg hus forbi. Fornuftig er det heller ikke.

    Gratulerer med laptop forresten! ser frem til kommende innlegg:)

    Julie

    • Kristian Haugland says:

      For noen fantastisk utfordrende spørsmål! Det er moro å se at jeg blir lest med et så kritisk blikk, det tar jeg som et kjempekompliment.

      Ad første spørsmål:
      Skolens oppgave (inklusive høyere utdanning) er etter min mening først og fremst å bevare demokratiet. Alle andre formål kommer i annen rekke. Skolen skal bevare og videreføre de delene av vår kultur som gjør at vi kan påstå at vi lever i et demokratisk styrt samfunn. Samtidig skal skolen gjøre at eleven blir i stand til å delta i og påvirke sitt eget samfunn på lik linje med sine medmennesker. Det virker kanskje litt rart å tenke på i starten, men selv fag som kroppsøving, heimkunnskap og sløyd er viktige dannelsesfag i så henseende. For det første er fagene kulturbærende og kulturformidlende, men de spiller også en sentral rolle i forhold til det å gjøre elevene i stand til å være samfunnsaktører (hvilket er vanskelig å være uten et visst minimum av forståelse for husholdning, noenlunde fungerende helse og en viss grad av nevenyttighet). Ser man litt stort på det, har de ulike interesseorganisasjonene for funksjonshemmede (for eksempel Blindeforbundet, Hørselhemmedes Landsforbund eller ADHD Norge) ivaretakelse av demokratiet som sin hovedoppgave fordi de arbeider for sine medlemmers muligheter til å delta i samfunnet på lik linje med andre.

      Vi ser på “rasjonell diskurs” som et demokratisk ideal i forhold til hvordan vi forsøker å påvirke hverandre. Dette kan problematiseres i og med at slik diskurs stort sett ikke forekommer innenfor politikken (da de fleste ytringer kan sies å være av strategisk karakter, og at avsender av et budskap ofte skjuler sine egentlige intensjoner med ytringen), samt at begrepet “rasjonell” i seg selv er høyst problematisk og etter min mening umulig å definere uten å relativisere i forhold til kultur. Slik jeg ser det, blir det riktigere å si at elevene skal trenes opp til de er i stand til å kritisere samfunnet “fra innsiden”, altså at samfunnskritikken kommer fra en som selv er samfunnsdeltaker. Jamfør Hegels begrep “immanent kritikk”.

      Her kommer vi inn på besvarelsen av spørsmål nummer to. En innvandrer, og spesielt en innvandrer som kommer fra en kultur som er svært fremmed vår egen, vil i starten bli stående utenfor det norske samfunnet. Et visst minimum av hva vi kaller allmendannelse (allmendannelse, inklusive ordinær norsk skolegang, er en form for inndoktrinering) er da nødvendig for å sørge for at innvandreren blir en del av samfunnet, og dermed også en del av demokratiet.

      Dermed: “Alle” er en betegnelse på de som er indoktrinert i norsk kultur i tillegg til dem som vi ønsker å indoktrinere slik at de også kan delta i det norske samfunnet. Det at du kan skille kritikk fra sjikane er et godt eksempel på en evne som utgjør en del av denne indoktrineringen. Både for våre egne barn og unge, men også for nye landsmenn som kommer utenfra. Dersom du ønsker å ekskludere de som sjikanerer i stedet for å kritisere fra en diskurs, og dersom du ønsker å sørge for at flest mulig er i stand til å se forskjellen på kritikk og sjikane i den grad at de sørger for at deres kritikk er fri for sjikane, så tror jeg du mener “alle” i nøyaktig samme betydning som meg.

      Når det gjelder min etnosentrisme, så er jeg faktisk av den oppfatning at våre idealer om hvordan motsetninger skal diskuteres åpent, at kritikk ikke skal inneholde sjikane, at religion, sosial klasse eller etnisk tilhørighet ikke skal være ekskluderende fra deltakelse i diskurs, at uttalelser fra et hvert perspektiv i utgangspunktet skal kunne tillates og at ytringer i en demokratisk diskurs først og fremst skal fremsettes som forøk på å overbevise snarere enn å overtale (altså det vi betegner som en “rasjonell diskurs”) er et kulturelt betinget ideal. Det å søke å utvide gruppen av mennesker som kan delta i slik diskurs er en form for kulturimperialisme, men det er en form for kulturimperialisme jeg er tilhenger av.

      Og ja, selv om du setter meg veldig på spissen: Noen er det ikke mulig å gå i dialog med. Tenk deg eksempelvis at du hadde en tidsmaskin og ønsket å innlemme vikingene eller mongolene under Djengis Khan i vårt samfunn. Fra hvilket felles og overgripende perspektiv ville du søkt å overbevise dem om at “demokrati” og “rasjonell diskurs” burde være idealer for maktutøvelse? Jeg tror ikke det finnes noe slikt perspektiv. Derfor relativiserer jeg ikke her, og jeg regner også det at jeg ser det som et ideal å forsøke å relativisere på de fleste andre områder som kulturelt betinget. Kulturrelativisme er altså betinget av, og ikke en motsetning til, etnosentrisme.

      Ellers forsøker jeg å tilstrebe meg en språkbruk som gjør at flest mulig kan delta i akkurat denne debatten. Dette med idealakademikeren skal jeg se om jeg ikke klarer å utdype litt ved en senere anledning. ;)

      Takk for inspirerende svar. Ser frem til kommende kommentarer fra deg! :)

      Kristian

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Connect with Facebook

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>