Det finnes mange artige konspirasjonsteorier der ute. Hos enkelte kjenner kreativiteten ingen grenser når det gjelder å finne på finurlige grunner til hvorfor noen få mennesker prøver å kontrollere hele verden og passivisere befolkningen.
Er du skeptisk? Da er du helt klart passivisert av kjemisk tankekontroll.
Lurer du på hvem som egentlig er de onde konspiratørene bak ting som skjer i verden, og hva det er som egentlig foregår? Frykt ikke. Hjemmesider som for eksempel nyhetsspeilet finnes der ute for å hjelpe deg med å forstå den skremmende sannheten.
For oss andre søvngjengere som ikke en gang tror at god kildekritikk er et våpen som er utviklet for at vi ikke skal oppdage de store og skumle konspirasjonene, gjelder likevel følgende: Du kan faktisk risikere at ukjente konspirerer mot deg.
Dette skyldes riktignok ikke at en verdensomspennende organisert elite av mørkemenn møtes i all hemmelighet og legger onde planer. Snarere er konspirasjonene små, de er tilfeldige, og de følger ikke en større plan.
Her er et eksempel fra Aftenposten, hvor politifolk fra New York innrømmer at de har konspirert mot totalt fremmede mennesker, plantet kokain på dem, arrestert dem og satt dem i fengsel.
Er dette en konspirasjon? Definitivt. Er den verdensomspennende? Nei, eller det vil si… tja…
At politifolk har gått sammen om å plante bevis for å arrestere vilt fremmede er et lokalt fenomen, men at grupper av mennesker går sammen om å konspirere mot fremmede mennesker følger en internasjonal trend, og denne er resultatet av en bestemt form for tankegang. På sett og vis vil jeg påstå at dette er en slags verdensomspennende konspirasjon. Det er bare det at det ikke finnes noen mesterhjerne bak. Den har oppstått tilfeldig.
Politifolkene i New York som har stått frem, sier at formålet med praksisen deres har vært å redde karrieren til kollegaer. Politifolk i New York blir nemlig målt i forhold til kvalitet, og antall arrestasjoner er et av disse kvalitetsmålene. Det skal ikke noe geni til for å se at dersom man vurderer en politimann etter antall arrestasjoner, så vil politimannen forsøke å arrestere så mange personer som mulig. Politimannen ønsker jo tross alt å gjøre en god jobb.
Det er forståelig hvis noen nå ønsker å skylde på hva det er som måles i NYPD, snarere enn å skylde på det at NYPD i det hele tatt styrer i forhold til bestemte målinger. Man burde ha funnet bedre målekriterier. Noe som måler den egentlige kvaliteten på arbeidet som utføres. Problemet er bare at det ikke er mulig. Dersom formålet til NYPD som organisasjon er å bekjempe kriminalitet i New York, så er det ikke demed sagt at man kan måle NYPD eller den enkelte politimann i New York i forhold til hvor mye kriminalitet det er i New York. Da trenger jo ikke NYPD å gjøre noe mer enn å aktivt forhindre innbyggerne i New York i å noensinne anmelde noe som helst for å kunne betrakte seg som en ubetinget suksess. Det er kanskje et banalt eksempel, men virkelighetsfjernt er det ikke. Oppslaget i Aftenposten viser at det er nøyaktig slike resultater man får dersom man begynner å sette seg kvantifiserbare mål på kvalitet som den enkelte ansatte selv er ansvarlig på å leve opp til. Jeg har et par andre raljeringer relatert til denne problemstillingen her og her.
Mine damer og herrer, vi er utsatt for en verdensomspennende konspirasjon. Det er bare det at konspirasjonen ikke består av en verdensomspennende organisasjon med hemmelig agenda. Snarere er vi offer for en verdensomspennende ide, og i stedet for en hemmelig agenda utsettes vi for utilsiktede konsekvenser av ideen.
Det er nesten en overraskelse at disse utilsiktede konsekvensene ikke er holdt bedre hemmelig enn de er. For det er ansattes ønske om å gjøre en god jobb, og dermed levere gode tall, som er årsaken til problemet. Det vil samtidig si at det samme ønsket om å gjøre en god jobb og levere gode tall skulle sørget for at hver enkelt ansatt gjorde det de kunne for å hindre at de utilsiktede konsekvensene ble oppdaget. Utilsiktede konsekvenser er jo tegn på at noen har gjort en fryktelig dårlig jobb.
Vi står altså ikke bare ovenfor en verdensomspennende konspirasjon uten agenda eller lederskap, og som dermed er nærmest uangripelig. Vi står ovenfor en nærmest uangripelig verdensomspennende konspirasjon med bedre forutsetning for hemmelighold enn noen statlig etteretningsorganisasjon kan skilte med: Interessen for hemmelighold ligger hos den enkelte ansatt og hans eller hennes nærmeste venner, og vi har stort sett nesten ingenting å tjene på å ikke holde på hemmeligheten.
Fienden heter New Public Management, og går i prinsippet ut på drive offentlige tjenester på en måte som ligner populære styringsmodeller innen privat sektor. I Norge er Helsereformen (statlige helsetjenester), Kunnskapsløftet (skole), Samhandlingsreformen (kommunale helsetjenester) og Ny Arbeids og Velferdsreform (NAV) eksempler på New Public Management. New Public Management bygger på noen veldig gode ideer som har vært prøvd ut i stor skala i mange land siden begynnelsen på 80-tallet, og som vi foreløpig har til gode å se noen få til å fungere. Snarere tvert imot. Uavhengig av om vi snakker privat eller offentlig sektor, har styringsmodellen snarere ført til det motsatte.
Nå er det ikke slik at det er galt å styre en organisasjon etter vise mål, og å måle seg selv i forhold til disse målene. Det er når underavdelinger, mellomledere og ansatte blir vurdert i forhold til hvordan de selv leverer i forhold til disse målene at det går galt. Da måler man nemlig ikke lenger om man styrer organisasjonen etter formålet, man måler i stedet ansatte og mellomlederes evner til å lege pene tall, fordi hvorvidt de gjør en god jobb avhenger av disse tallene.
Så hvis du tror at norsk helsevesen eller NAV konspirerer mot deg og går inn for å gjøre livet ditt surt, så er du neppe paranoid. Hvis du ikke har rett, skyldes nok heller at noen et eller annet sted gjør en dårlig jobb.
Dette er en videre oppfølging av 
Er du en håpløs 
